Bekymringene som ikke ble noe av

Tirsdag ettermiddag var det bare ungene og jeg hjemme. Barnehagen hadde jo vært her på formiddagen, og husbonden hadde et ærend litt senere på dagen. Det er lenge siden jeg lærte at det lønner seg å spille på lag med ungene når alle er trøtte og slitne, som vi jo var etter en lang og varm dag med besøk, så jeg spurte likegodt veslekæll hva han kunne tenke seg å bruke ettermiddagen til. «Dra på kafé!» Han tenkte ikke betenkningstid engang. Det gjorde derimot mor.

Godt og vel tredve varmegrader og avgårde med to unger? Den ene mer sliten enn den andre, og den minste uten begreper om hvorfor kafélivet liksom skal være så innmari koselig. På den annen side… 17.mai nærmer seg med stormskritt, og fjorårets bunadssko i størrelse 30 var for lengst fravokst, det samme var sandalene, og i tredve varmegrader? Det kunne jo tenkes at kjøpesenteret var rimelig tomt? Jeg konkluderte med at her var det like greit å ta tyren ved hornene, og få det unna. Det var jo ikke det at vi hadde tilbragt resten av ettermiddagen i solsteken likevel, også var det jo det å ha ungene med seg på laget. Dessuten var de jo duket for opptil flere fluer i smekken her, med 17.mai-forberedelser, sommergarderobe, kafébesøk og en drøy times tid før leggetid som forsvant i ren, skjær kjøring. Det kunne jo faktisk funke?

Veslekæll lovet på tro og ære å høre på mamma. Hjelpe til med lillebror. Ikke mase. Kjøpe sko først, og kafé til sist. OK. Og lillebror, han var jo bare i hundre fordi vi endelig skulle kjøre bil! Så, vi satte avgårde. Kaptein Sabeltann på full guffe, og Obs! neste stopp. Bunadssko – check! Nye bunadsstrømper; de gamle var for små, fant vi ut da vi prøvde nye sko (og bare det at jeg husket å ta med strømpene i butikken, fortjener et mammapoeng i seg selv, syns jeg!) – check! Se der, ja! Slippers type husbonden (som har slitt ut sine for lengst) – check! Sandaler til veslekæll – check! Sandaler til veslebonden – check! Det hele gikk så lekende lett, at det var nesten så jeg lurte på hva i alle dager som foregikk! Alle var venner, ingen kranglet og han som skulle sitte pent i vogna, satt der, og han som skulle holde seg nært til mamma, gjorde jammen det også. Kafé, da eller?

Veslekæll og jeg har en fast kafé som liksom er vår. Farbror Melker på Mosseporten er stedet for alle våre dater, og vi har løst mangt et verdensproblem over ei god pannekake hos vår «Malin». Ja, for det er alltid pannekaker som står på menyen. Pannekaker og sukker! Og mor nyter alltid av verdens beste kaffe, fra Solberg & Hansen. Nå var det imidlertid lenge siden sist vi hadde hatt tid til en date, og det var veldig koselig å være tilbake igjen, også med veslebonden på slep. Pannekaker til alle mann, og skravling og latter og kos! Hva i alle dager hadde jeg gruet for, før vi dro hjemmefra? Jeg måtte jo ikke engang plukke mat fra gulvet!

Når veslekæll og jeg er på disse datene våre, har vi også et fast ritual på hjemvei: Da stopper vi på Nissegrøtbutikken og kjøper nissegrøt. Men, det er jo ikke helt nissegrøtsesong nå, så vi ble heller enige om å stoppe for å spise is i stedet. Det syntes jeg faktisk at guttene hadde fortjent, etter å ha oppført seg så over all forventning hele ettermiddagen – enda så slitne de var! Så, da satt vi der, da. På en benk utenfor Nissegrøtbutikken vår, og spiste is, nøt kveldssolen og feiret en vellykket tur. Alle, bortsett fra veslebonden! Han var nemlig langt mer opptatt av den gressklipperen som durte og gikk tvers over veien, og glemte til slutt hele isen som smeltet i de bitte små arbeidsnevene hans.

Da vi kjørte fra Nissegrøtbutikken vår, gjennom den vesle, koselige bygda og videre gjennom skauen på vei hjem, satt jeg og funderte… Det er visst slik, at de aller fleste bekymringene blir det aldri noe av. Før jeg svarte ja til å dra på kafé, hadde jeg jo vært svært betenkt, og rent ut sagt undervurdert ungene mine i aller høyeste grad. Ganske urettferdig, i grunn? Men, det gikk jo så flott! Det beviste både veslekæll og veslebonden, og vi hadde jo en kjempekoselig ettermiddag, som i alle fall jeg lever lenge på (og det tror jeg nok at veslekæll gjør også). Å spille på lag med ungene når alle er slitne, lønner seg, og det skal jeg forsøke å huske på neste gang det dukker opp et forslag også, som får meg til å kreve betenkningstid. Jeg tror nok jeg skal driste meg til et ja igjen – men det skal forbli min lille hemmelighet. Jo færre pressmidler ungene har mot en, jo bedre!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?