Nå nærmer vinterhvilen seg slutten

Nå nærmer vinterhvilen seg slutten. Jeg følte liksom vi fikk en forsmak på det i helga da vi holdt på med veden, men i dag var det ikke lenger tvil.

En forsmak

Det skjer noe når vi går inn i februar. Dagene blir merkbart lengre, og det er liksom som om energilunta blir det samme. Sola har så vidt begynt å varme når den er framme, og som pollenallergiker er jeg for lengst i gang med antihistaminer. Ennå er den riktige våren et stykke unna, men nå nærmer vinterhvilen seg slutten.

Det merker jeg på arbeidslysta også. Jeg føler meg ferdig med å puslerusle inne. Nå vil jeg ut!

Da vi stod ved elvebredden og ryddet til ved i helga, kjente jeg det også godt: Vel var det tungt arbeide å gå der i ulendt terreng å rydde etter motorsaga, men du og du så godt å få bruke kroppen igjen! Du vet, sånn skikkelig.

Nå nærmer vinterhvilen seg slutten

Så tenkte jeg da også på dét, at vedarbeidet til en viss grad gav litt utløp for det jeg de siste dagene har kjent at har begynt å demme seg litt opp. Nå nærmer vinterhvilen seg slutten, og det merkes på kroppen. Det liksom klør i fingrene etter å gjøre noe som bærer livet videre, nærmest bokstavelig talt.

Jeg gikk ut etter lunsj i dag og la min daglige tur til skauen. Åh, så godt det var å kjenne barmark under føttene og duften av våt senvinterskau.

Da jeg kom tilbake en times tid senere, var det ingenting i meg som ville innendørs i finværet, og da var det at vårbruket her på Fjellborg fikk sin spede start!

Klippe, klippe

Jeg fant grensaks i tre ulike størrelser og ei trillebår og satte kursen for frukthagen. Nå nærmer vinterhvilen seg slutten – også for frukttrærne.

Jeg begynte med det gamle Discovery-treet. Det er litt knotete å beskjære på grunn av sin merkelige form, men det bærer både alderen og eplene godt likevel.

Videre fikk det yngste Discovery-treet og det ene vi har igjen med Summerred gå under saksa. Sistnevnte må jeg visst lodde ned et par grener på i år også, for å få det til å anta ønsket paraplyfasong.

Grundig til verks

Gråpæretreet var tatt på tre minutter og så var det Bergamottreet som stod for tur. Det er vi i skrivende stund enda ikke ferdig med, for pannekaker måtte både stekes og spises, men det kommer en dag i morgen også. Og når jeg sier vi, så er det veslekæll og meg jeg mener.

Jeg er så takknemlig for unger som liker å hjelpe til med det daglige arbeidet her. Det er riktignok en annen historie, men i høst da jeg skadet meg så stygt, så vi virkelig nytten av å ha dem med i det vi driver med også. I dag tok veslekæll, på eget initiativ, med seg den ene grensaksa og klatret opp i bergamottreet og tok til å beskjære.

Bergamottreet er forholdsvis stort, og det bærer preg av litt stemoderlig behandling hva beskjæring angår de seneste årene. Derfor gikk vi også ganske grundig til verks. Mon tro om vi hadde gjort det om ikke det var for at nå nærmer vinterhvilen seg slutten og arbeidslysten var på topp. Det er mye å bite over. Eller skal vi heller si skjære over?

Husker du pærehøsten i fjor?

Få et tilbakeblikk HER

Beskjæringens kunst

Når jeg beskjære frukttrærne våre er jeg først og fremst opptatt av det praktiske, og deri ligger også formen. Én ting er jo at frukten skal henge godt, men jeg ønsker også at det skal være et overkommelig arbeid å høste den. Det skal være enkelt å komme til selv de eplene og pærene som henger høyest.

Forøvrig følger jeg de faste reglene: Fjerne toppskudd, døde og gamle kvister, grener som krysser og grener som vokser innover.

Også forsøker jeg å være hard. Naboen fortalte meg at når man beskjærer et epletre, så skal man fra gammelt av visstnok kunne kaste sixpencen gjennom uten at den hekter seg i grenene. Jeg var nok ikke så hard, men jeg gjorde et ærlig forsøk. Og – alt vokser jo ut igjen!

Nå nærmer vinterhvilen seg slutten

Det var kjekt å kunne pusle i frukthagen i dag. Nå nærmer vinterhvilen seg slutten, og da er det klart at hodet bobler over av ideer og hjertet av ønsker for hva jeg vil få ut av den dyrkbare delen av tomta vår etter en lang pause.

Jeg luftet noe av det for husbonden så sent som i går, og får jeg ham med på det, vil det lette arbeidet mitt der ute betraktelig. Imidlertid tror jeg det står mer på tida enn lysta hans i år, for telefonen hans er nært rødglødende om dagen av folk som vil ha trapp. Men det jeg drømmer om er mer enn jeg klarer å fikse selv.

Nåvel. Vi er i alle fall i gang, og det kjennes godt. Jeg er full av pågangsmot for en ny sesong med sjølberging i fokus, og kanskje enda mer motivert enn noen gang. Det gledes! Ikke minst over denne som jeg fant ved husveggen i dag:

Nå nærmer vinterhvilen seg slutten, og jeg er ferdig uthvilt! Hva med deg? Og henger du med på en ny sesong her på Fjellborg

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg