Matsvinn: Nå må vi skjerpe oss!
Matsvinn. Vi må snakke om matsvinn, folkens. Jeg sa i går at helgen her på Fjellborg skulle få en vemodig start, men jeg har ombestemt meg. Jeg er sint om dagen, og såpass sint at det går vemodigheten en høy gang. Nå må vi skjerpe oss!
Som liksom-bonde og opptatt av sjølberging og en bærekraftig hverdag, følger jeg ivrig med i den pågående debatten om matsvinn. Det er en prøvelse for blodtrykket! Det kastes mat i alle ledd, og det til og med før det rekker å bli til mat. Vi ser hva som skjer, men hva gjør vi med det? Geitemelk skal vi ha, så 20 000 geitekillinger avlives like etter fødselen1. De trenger vi nemlig ikke! Bare melken som produseres som følge av deres verdensankomst.
Hanekyllinger lider samme skjebne. Hanen legger jo ikke egg, så hanen trenger vi ikke. Følgelig tar vi årlig livet av tre og en halv million daggamle hanekyllinger her til lands. Men skal jeg fortelle dere noe? Hanekjøtt er kjempegodt! Like godt som hønekjøtt! Vi har høner og vi har haner. Selv om vi også har reddet noen høner fra den sikre gassdød, har vi også ruget frem kyllinger selv. Et flertall av disse viste seg å være haner, men ikke i vår villeste fantasi falt det oss inn å knerte dem i det øyeblikket vi så at de ikke var brukende til å legge egg. Hvorfor ikke? Fordi vi ikke kaster mat!
#reddhøna. Over tre millioner verpehøns gasses og blir til betong ved 78 ukers alder2. Nordmenn spiser kylling. Høne er avleggs. «Det tar for lang tid!» er et gjennomgående argument jeg har sett i diverse diskusjoner den siste uken. Å koke høne tar tid, det gjør det. Høna kan riktignok spises i flere varianter enn kokt, men nå skal man slettes ikke kimse av ei kokt høne! Det er jo prima smak og vare. Nettopp! OK, så tar det et par timer å koke denne høna. Jeg skjønner at det blir i overkant på en hektisk tirsdag. Hva med søndag, da? Jeg har aldri hørt at det tar for lang tid å lage fårikål?
I følge SSB er det 2 348 800 husstander3 her til lands. Tre millioner høner? Det blir 1,28 høne per husstand, det. Vi er nede i én høne per husstand per år – om såpass – dersom også hotellnæringen, landets mange kantiner og sykehjem, og andre storkjøkken tar sin andel høner. To timer én søndag i året? Jo, det skal jeg fint klare! Jeg kan til og med ta to søndager, hvis du ikke liker høne. Alle kan ikke like alt, og det er greit. Poenget er jo uansett dét, at det skal så innmari liten innsats til fra deg og meg for å redusere matsvinnet her i landet!
Mens 870 millioner mennesker verden over er rammet av underernæring og sult4, så sitter det her oppe i nord 5,2 millioner mennesker og kaster mat! I 2015 var det totale matsvinnet her til lands beregnet til 355 128 tonn5. Vi som forbrukere står alene for 217 480 tonn av dette. Hvem lærte oss å kaste så mye mat? Hvor fikk vi den ideen fra, liksom, at vi skal kaste mat? Fullt brukbar mat? Høne på høne, krokete gulrøtter, for store (!) agurker og liten løk?
Jeg lurer på om de samme forbrukerne som kaster så mye mat, kunne tenke seg å servere gresshopper til middag? Tast inn «matmangel i fremtiden» i Googles søkefelt. 45 200 treff. Det er på dagsordenen. Hvordan skal vi klare oss i fremtiden? Klimautslipp, sultkatastrofer, befolkningsvekst. Vi kan miste nattesøvnen av mindre. Gresshopper og larver er, etter hva jeg forstår, det siste nye, og det vi i følge enkelte kan forvente oss å leve av i fremtiden, om vi fortsetter som nå. Hvordan kom vi hit?
Vi skal faktisk ikke lenger tilbake enn til første halvdel av 1940-tallet, før det ser ganske annerledes ut for nordmenns del. Mat var ikke akkurat et spørsmål om overflod i de dager. Bestefar, som var ett år da krigen brøt ut, kan til og med fortelle at de fanget trostefugler for å ha nok å spise. Ingen lagde betong av høna fordi det tok for lang tid å koke den! Fra fiskemjølskaker og trost, til 355 128 tonn matsøppel på 75 år? «Godt» jobba!
Mat later ikke lenger til å være en livsnødvendighet i våre dager. Riktignok trenger vi mat for å leve, men vi behøver ikke ta så godt vare på den. Det er mer enn nok der den kommer fra likevel. Tomt for melk? Ja, så drar vi i butikken og kjøper mer. Lyst på en pizza i stedet for gårsdagens rester? Ja, så ring og bestill! Det er i og for seg ikke noe galt i det. Selvsagt skal vi få handle mer når det er tomt, og pizza har vi da alle lyst på innimellom. Det er flott at vi har det vi trenger! Det som derimot ikke er så flott, er at vi ikke tar vare på det vi har. Vi er blitt så godt vant, at vi ikke lenger har respekt for de ressursene vi er gitt. Særlig respekt for de som ikke har samme overflod, har vi vel heller ikke, når vi oppfører oss som vi gjør.
Å vifte med pekefingeren og si at «du…» hjelper lite. Jeg tror kanskje ikke det er så viktig å fordele skyld. Det som er viktig, er at vi alle tar vår del av ansvaret! Vi må gå på industrien og de kommersielle aktørene, men vi må også gå på oss selv. Hver og en av oss må gå egen husholdning litt nøyere etter i sømmene: Hva kan jeg gjøre for å redusere mitt matsvinn? Jeg har et inntrykk av at det er bred enighet i befolkningen om at tallene for matsvinn må ned. Da er det vel heller ikke så vanskelig å gjøre noe med det?
Sånn. Da har jeg blåst ut. Vemodigheten for la vente på seg til en annen dag; matsvinn er viktigere. Nå er det jo ikke akkurat dere jeg er sinna på heller, men matsvinn som fenomen, og der mener jeg vi alle har et ansvar. Jeg håper at dere som leser Hverdagen på Fjellborg er med på #reddhøna, og dugnaden som nå er i ferd med å mobiliseres for å redusere matsvinn. Dere skal nok ikke se bort i fra flere innlegg av samme sort i tiden som kommer heller, men i morgen blir det imidlertid verken høne eller brødsmuler her på Hverdagen på Fjellborg. Da skal det nemlig lanseres en aldri så liten nyhet her på Hverdagen på Fjellborg! Lurer du på hva jeg har puslet med den siste tiden, får du klikke deg innom igjen i morgen. God helg så lenge!
Vi blogges!
Lot du deg engasjere, kan kanskje følgende innlegg
også være av interesse i denne sammenhengen:
Spis opp maten og #reddhøna
Hva er din sytråd?
Elleve gode grunner til sjølberging
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?Kilder:
1) NRK Ytring
2) FBI Redder høna
3) ForMat
4) Verdens matvareprogram
5) Statistisk sentralbyrå
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
Har du lest dette?
8 Comments
Anne-Helene
Den nrk-lisensen er vel verd pengene, altså! Uten journalistenes fokus på problemet ville vi fortsatt å leve i uvitenhet. Det er ganske kvalmende at dyr behandles uten verdighet, som ting uten puls.
Vi trenger større fokus på dette, så det er supert at du blogger om det!
Godt innlegg, lyst til å dele på Samfunnspraten på Facebook?
Husmora
Jeg er vanligvis veldig fornøyd med NRK, og syns ikke at lisensen er et stort problem så lenge vi faktisk ser mye på kanalen. I år kan vi nesten heller vurdere bonus *ler* Takk for at du tipset om en spennende gruppe; jeg fulgte – som du så – oppfordringen 🙂
Åshild
Jeg klapper.
Jeg har lett etter hønene i butikken, og jeg har ikke forstått hvor de ble av. Det å bli et folkekrav.
Husmora
Helt enig! Og det kan det jo se ut til at det er i ferd med å bli 😉
Abelone
Jeg har hørt om dette før, men ikke trodd at det var så ille som denne serien viser at det faktisk er. Dessverre må vi forbrukere i stor grad ta skylden. Butikkene tar inn det de selger, og når vi står i grønnsaksdisken, velger vi den rare gulroten eller den fine, rette? Når vi skal velge kjøtt, tar vi den med masse fett og sener, eller tar vi den som ser ut til å ha mest kjøtt på seg? Vi vil jo tross alt ha mest mulig for pengene våre… Hvis forbrukerne ikke kjøper høne, ja, da slutter butikkene å selge det.
Da jeg vokste opp var det fremdeles mulig å kjøpe høne i butikken. Mora mi brukte å lage den i leirgryte med masse grønnsaker. Uten at jeg helt husker hvorfor, så var jeg ikke veldig begeistret for høne, men den var veldig mør etter å ha kost seg i gryta noen timer. Så jeg er helt klar for å få høna i butikken og forsøke meg på hønegryte.
Men hvordan går det med betongindustrien om høna blir til mat? Klarer de seg uten denne ingediensen?
Forøvrig synes jeg det var en super ide den geitebonden hadde med at man kan adoptere en geit. Tipper det er dyrere enn å kjøpe kjøtt i butikken (i den grad man får tak i altså),men da skjønner man virkelig kostnaden det er å produsere mat. Men det er absolutt et konsept som er interessant.
Husmora
Det er helt forferdelig! Men du har jo rett, vi som forbrukere har jo også vært med på dette, gjennom å velge det peneste. Vi skal ha valuta for pengene!
Angående høner og betong, så vil jeg tro det finnes alternativer. Betong kom jo ikke på markedet i det høna gikk ut, så betongindustrien klarer seg nok 😉
Jeg betaler gjerne litt ekstra for kjøtt som i det tilfellet med geitene. Det koster å produsere mat, og derfor syns jeg også det er fryktelig synd når vi ser de priskrigene som med jevne mellomrom herjer. Det er flott med billig mat, men for en hver pris? Det gjør noe med den generelle respekten vår, tror jeg, og det er ikke bra. Det blir spennende å se hvor dette fører på sikt.
redd mat
Hei, det er veldig hyggelig å tenke. Jeg er husmor og jeg tar alltid vare på matsvinnet ikke skal skje hjemme hos meg. For dette bruker jeg også et program. Jeg tror vi alle skal ta vare på maten vår. Fortsett å legge ut. Takk
Pingback: