Vi kjemper på
Vi kjemper på i hverdagen gjennom januar. Vipps er vi over halvveis. Hva hadde denne uka å by oss av opplevelser og gjøremål?
Januar i all sin prakt
Så opprant årets tredje søndag, sammen med nok en uke. Januar har, i løpet av uka, vist seg i all sin prakt. Da vi våknet mandag morgen, var det til snøkledt landskap – og plussgrader. Når vi går til sengs søndag kveld, kunne det ikke vært grønnere ute om vi så skrev mars. Selv om jeg egentlig er veldig glad i vinter, så er det jo nettopp vinteren jeg er glad i. Det gråværet vi har måttet ta til takke med denne uka, er ikke vinter. Da er det bare å kjempe på.

Dagslys er en viktig nøkkel når januar ser ut som den gjør her hos oss nå. En time før lunsj hver dag denne uka, har jeg satt av til å være ute. Det har gjort underverker for hodet så vel som for kroppen.
Mesteparten av tiden inne har gått til å rydde klar gamlestua. Hvis du syns jeg har holdt på med det i en evighet nå, så har du rett. Men, det tar en evighet når alle ens eiendeler skal gjennomgås, vurderes, sorteres. Ingenting får passere terskelen til gamlestua med mindre det har en bestemt plass på den andre siden. Prosessen har jeg heller så langt ikke dokumentert. Jeg har mer enn nok med å rydde og å kjempe mot tiden. Til helga rives hele sulamitten før gjenoppbyggingen kan starte.
Men, det er da likevel litt i albumet etter denne uka også.
Pass på grisen!
Tirsdag var det, som vanlig, speider for ungene og husbonden. Årets første etter juleferien. Ungene gledet seg så veldig at ettermiddagen har vel sjelden vært så lang som den var da, før de skulle dra. Selv veslekæll, som fortsatt humper rundt på krykker, var sikker i sin sak: Han skulle på speideren, koste hva det koste skulle!
Rett før de skulle dra, kom veslebror på at han kunne jo ikke ha med seg Grisen på speideren. Han sprang inn på kjøkkenet og la den fra seg på stolen foran ovnen, der kjeledressen hans hadde hengt til tørk etter barnehagen.

«Pass på Grisen så han ikke blir til ribbe mens jeg er på speideren!» ropte han på vei ut døra. Hvorpå det bare kommer tørt fra veslekæll til svar: «Da tror jeg ikke du skal la mamma passe på den.» Veslebror stoppet et ørlite sekund på terskelen og tenkte, før han lo høyt og sprang ut.
Kjemper på
Onsdag morgen stod vi opp til en nydelig vinterhimmel. Lyset nå i januar er helt magisk om vi bare er heldige med været. Og det skal uka ha, at selv om det har vært mye grått, så har sola vist seg gjennom skydekket flere ganger. Sola kjemper liksom på, den også, som oss andre i januar.

Onsdagen for øvrig bar preg av bad. Vi har diskutert i lengre tid nå hvilke materialer vi skal gå for. Det er mange hensyn å ta til både kvalitet og økonomi. Ikke minst en praktisk hverdag når det først står klart. Derav ønsket også husbonden seg en hel del bilder, for han stod hos møbelsnekkeren vår onsdag formiddag og skulle få fart på sakene der. Nå skjer det mye spennende framover!

Onsdag var også veslekælls dåpsdag. For å feire dagens som best vi kunne, ble det lasagne til middag og dåpslys på bordet.

For øvrig ble det så som så med feiring. Vi dro i stedet på sykehuset for å vanne blomstene våre på bildediagnostikk. Han kjemper på mot smertene hver eneste dag, veslekæll, og har gått med krykker i snart to uker nå. Neste uke håper vi på litt flere svar om veien videre, etter MR-bildene som ble tatt på onsdag. Nå er han mer enn klar for å få gjort noe med hva enn som er galt inni kneet!

Ingen dam er for liten
Torsdag morgen var en sånn dag:

Kaffe, kaffe, kaffe. Etter juleferien har jeg vært usedvanlig trøtt om morgenene til meg å være. Jeg kjemper på mot gjespingen og energien omtrent til lunsj hver eneste dag; den tiden jeg normalt har mest å gå på ellers. Jeg forsøker etter beste evne ikke å la meg stresse av det. Det er vinter, det er mørkt og det var en tøff høst. Steg for steg og dag for dag, så er vi tilbake til normalen.
Det er det også én høne som er. Jeg ble så glad denne uka da jeg endelig fant egg igjen! Nå er det lenge siden sist, noe som er helt normalt på den mørkeste tiden av året med hyppige temperatursvingninger. At jeg likevel har funnet et egg om dagen noen dager nå, er veldig gøy.

Anne og Arne viser forresten også tegn til glede over vårlige takter. Ingen dam er for liten og intet vann er for kaldt for en dukkert.

Kjemper på mot helg
Vi andre, derimot, er ikke fullt så friskuser. Menneskefolket er gjerne utendørs, men foretrekker heller en kopp kakao i sofakroken framfor et isbad ute. Torsdag kveld ble det nettopp det. Når vi kjemper på gjennom vann, sørpe, holke, hverdager; da er det godt med litt kveldskos når torsdagskvelden kommer.

Jeg hadde stående en liter melk som var gått over tiden, og kokte kakao på den før den ble dårlig. Det var det ingen som protesterte mot, merkelig nok!
Dagen etter var det litt mer energi i hele flokken. Det er rart hva en fredag gjør med et menneske, sånn i midten av januar. Ungene og husbonden skulle jo på speidertur i helga, så de var i alle fall klare! Jeg ble igjen hjemme med Rasmus. Da kvelden kom, krøp jeg opp i sofakroken og nøt helgevasket hus, en dobbel latte og så en dokumentar om The Easy Company.

Et lite besøk
Og, mens de andre har vært på speidertur, har jeg pusleruslet her hjemme. I går tok jeg jo, blant annet, med meg lørdagslunsjen i skauen. På hjemvei plukket jeg dessuten med meg litt blåbærris og satte i vann på kjøkkenet.

Det blir så tomt når all julepynten er ute. Samtidig frister det ikke helt å fylle på med en ny vending granbar selv om det liksom savnes noe grønt i hjemmet. Da blir løsningen ofte blåbærris; jeg har lært det av bestemor.
Å ta med seg lunsjen ut er hverdagsluksus.
Bli med på tur HER
Til middag lagde jeg pannekaker av to av eggene jeg fant denne uka. Det føltes som den reneste luksus, å ha spart opp egg til pannekaker. Jeg elsker pannekaker!

Enda et egg hadde jeg spart til lørdagskosen; koppkake. Det ser ikke særlig innbydende ut, men smaker himmelsk! Bare ikke i retur.

Etter å ha hanglet hele ettermiddagen, kom det nemlig, som jeg fryktet, et Ménière-anfall. Det er bare å kjempe seg gjennom, minutt for minutt, kvarter for kvarter. Jeg våknet på sofaen halv ett i natt og var såpass at jeg kom meg opp og i seng.
I dag har jeg heldigvis vært i bedre form, men har tatt det med ro. Guttene har kommet, glade og fornøyde hjem fra speidertur. Sekker er pakket ut og skittentøyskurven full, akkurat som den skal være etter en fin speidertur.
I morra er det på’n igjen. Nye uke med nye opplevelser. Jeg skal, blant annet, ha med meg Prosjekt Henriette til Oslo en tur, i kombinasjon med det å være birøkter. Så, her er det mye spennende som skjer! Men, forhåpentligvis også litt tid til å gjøre som Rasmus mellom slaga.

Ha en så god uke og takk for følget gjennom denne!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg








