Universet på bakbena

Livet snur fort. Det kommer til å bli stille på bloggen et par dager, for jammen satte ikke universet seg på bakbena

Troll i ord

De aller fleste innleggene du leser her på Hverdagen på Fjellborg skriver jeg samme dag som de publiseres. Kun unntaksvis skrives de tidligere. Typisk når vi er på ferie eller jeg vet at dagen blir for full til at jeg rekker å skrive.

I går publiserte jeg et slikt forhåndsskrevet innlegg her på bloggen, om kjøkkenhagen. Et sted i innlegget stod det skrevet følgende:

Kjøkkenhagen har kan hende vært et sørgelig syn i år, men med mindre ikke hele universet setter seg på bakbena, så skal ikke høsten bli til vinter uten at kjøkkenhagen ser ut som en kjøkkenhage skal!

De ordene skrev jeg på mandag, og jeg hadde en litt uggen følelse da jeg skrev nettopp det der. Den uggene følelsen kunne vel antakelig vært oversatt til bange anelser – eller mer korrekt – fornektelse: Det har gått troll i ord.

Universet på bakbena

Dette innlegget er ikke forhåndsskrevet. Men, jeg skriver det fra senga mi på Ullevål sykehus. Egentlig skulle jeg ha ligget på postoperativen nå, men operasjonen min ble utsatt til i morgen. Legene ville ikke gå løs på meg for sent på dagen.

Du kan jo selvsagt spørre om hvorfor jeg bruker tid på å blogge når jeg ligger her, men for det første får det tankene over på noe annet. Dessuten: Jeg blogger jo hver dag året rundt unntatt når jeg er veldig syk, så nå kan jeg jo like godt si fra på forhånd at det blir litt stille. Før eller siden må jeg jo si noe likevel, for dette greiene her kommer til å påvirke resten av høsten. Sjølbergingshverdagen er jo ikke løsrevet fra den øvrige hverdagen.

Dét har jeg skrevet om tidligere også. Les mer HER

Ja, for universet satte seg på bakbena. Jeg så det vel egentlig komme også, bare ikke at det skulle komme i samme tempo som et dundrende godstog. «Alle andre», også videre, vet du.

Det var den prolapsen, da

Du har sikkert sett prolapsen min nevnt de siste månedene. Den, som sammen med senebetennelsen i armen, har stukket kjepper i hjula for meg hele sommeren. Vel, nå har den stanset hele hjulet.

En litt lenger historie kort gjenfortalt: Jeg skulle til fysioterapeuten tirsdag formiddag for å se på denne senebetennelsen. Den senebetennelsen har ingen enda sett noe mer på. Derimot ble det trykket på den store, røde knappen hva prolapsen angikk. Først hos fysioterapeuten. Deretter hos fastlegen tre kvarter etterpå og på sykehuset like etterpå der igjen hvor jeg ble lagt rett inn.

Og, når universet nå har satt seg på bakbena, så har det gjort det grundig. I går ettermiddag ble jeg overført til Ullevål sykehus med ambulanse, og nå skal jeg altså opereres. Det skal ryddes godt og grundig opp bak i korsryggen min.

Universet gjør som det vil

Jeg har hatt en følelse av at det kom til å ende slik ganske lenge. Noen ganger bare vet man. Like fullt ble jeg tatt litt på senga av dette. Særlig hva kompleksiteten gjelder.

Men, sånn er det nå engang. Når legene mener at operasjon er løsningen, gidder ikke jeg å diskutere. Jeg kan slakte griser og vomme høner, men det gjør meg ikke til anatomiekspert. Jeg stoler på legene – og Gud.

Og kan hende gjør universet som det vil, men akkurat Gud tror jeg passer på. Jeg reiste fastende til Ullevål, og alt jeg drømte om i ambulansen, var kjøttkaker til middag. På sengepost fikk jeg omsider lov til å spise, og å velge fra en meny. Karbonader og stekt løk var det nærmeste jeg kom mitt ønske, men tenke seg til …

… de var tomme og hadde bare kjøttkaker med kålstuing! Akkurat det jeg hadde aller mest lyst på!

Ja, så slik er det. Jeg logger på igjen så fort jeg er i form til det, men for nå må jeg bare sitte på denne karusellen kalt livet, og konsentrere meg om å holde meg fast. Dette også vil passere!