Kontrastfylt uke

Ja, hvor skal vi starte for å beskrive denne uka, da? Den har jo mildt sagt vært kontrastfylt. La oss bla gjennom fotoalbumet og ta en titt.

Bestefar til unnsetning

At uka ble kontrastfylt var egentlig gårsdagen ett godt eksempel på. De fleste har vel nå antakelig fått med seg at jeg har slakta høner på egenhånd denne uka. Kremt. Det endte jo med at jeg havnet på sykehuset før de siste tre hønene havnet på hoggestaben.

Gikk du glipp av hva som skjedde?

Bli oppdatert HER

Dét tenkte imidlertid bestefar å gjøre noe med i går. Skjønt, han er for rutinert på hønseslakt til å gå veien om øksa. «Du, sku’ vi tatt døm siste hønene, eller?» Jeg hadde akkurat skiftet fra dette …

… til dette, og var bare en runde med hårbørsten unna å komme meg avgårde til Oslo.

Men, når’n bestefar står klar til å lære bort no’ nytt, hopper jeg i gummistøvlene uten å nøle.

Slakt uten øks

Og ikke noe fare for fingrene når’n bestefar tar tak, nei! Han bare kniper høna fast mellom bena og røsker av hodet, han. Kort og godt. På en blodlengdes avstand stod jeg og knakk sammen i latter, for sånne rutinerte kællær lar selvsagt høna ta seg av dødskrampene på egenhånd. Det er mest effektivt sånn (når du har et helt hønsehus å ta ut, slik det ble gjort den gang da).

Jeg har aldri i mitt liv sett ei hodeløs høne i … fri utfoldelse. Ikke før i går. Død er ikke morsomt, men akkurat da lo jeg. Nevnte jeg kontrastfylt? Der jeg stod i skjørt og strømper med et par støvler med blod og skit på bena og finger’n i fatle. Neste stopp var Oslo Spektrum, men der stod jeg i låvedøra og så på ei hodeløs høne hoppe rundt sitt eget hode. Da ble det for absurd, selv for meg.

Men, hønene kom seg et skritt nærmere middagsbordet. Litt skuffa måtte jeg innse at øksa forblir mitt verktøy all den tid jeg ikke har styrke nok til gammelmannsmetoden, men jeg ble i det minste én opplevelse rikere og kunne bytte på bena og komme meg til toget.

Kontrastfylt dag

Toget gikk til Oslo S, og derfra gikk ferden til Oslo Spektrum. Backstage. Som den enkle sjelen jeg er, har det ikke engang vært i tankene mine at Oslo Spektrum er et sted ei husmor fra bygda kan stå på scena. Kontrasten til hodeløse høns på Fjellborg er jo av en viss størrelse. Men, det viser seg å være fullt mulig! I alle fall når du synger i Indre Østfold Gospel Company.

Av hensyn til en hel del lanseringer av biler som foreløpig ikke skal presenteres for publikum, hadde vi forbud mot å fotografere, men det var mer enn nok å se på. Og jeg snek meg til en selfie, altså, for jeg syntes liksom jeg måtte ha et bevis for egen del på at «jeg var her».

Men øynene går jo fullstendig rundt i skallen på en stakkar! Kanskje mer enn når bestefar slakter høner. Kontrastene til det livet en til vanlig lever blir påtakelig i kulissene på et slikt sted. Der var et arrangement for Ford Norge, og bare cateringpersonalet talte vel flere enn vi er innbyggere i bygda hjemme!

Vårt oppdrag var å kore Alexandra Rotan på ei låt vi har gjort sammen med henne flere ganger. I går hadde hun også med seg et par kompiser du sikkert har hørt i radio før. Ikke er det hver dag du går forbi Herman Flesvig på vei til do heller. Eller, det spørs jo helt sikkert hvem du er, men de folka vi så i går henger i hverfall ikke i gangene her på Fjellborg.

Krydder og kontrastfylt

Ja, ja. Det er moro for ei stønn, men borte bra og hjemme best. Kontrastene mellom by og bygd er store, og jeg trives best i bygd, altså. Men, det er veldig gøy med noen opplevelser som i går som krydrer tilværelsen.

På mange måter var det liksom det som skjedde denne uka også. Ja, om vi ser bort fra det lille arbeidsuhellet i begynnelsen av den. Det satte meg mer ut av spill enn jeg var forberedt på, det må jeg bare innrømme. Kontrastene, sånn apropos, mellom hva uka skulle bli og hva den ble er store.

Fortsatt trenger jeg smertestillende døgnet rundt for å stå det ut, og den siste timen før ny dose er jeg ikke mye brukbar. En skulle jo ikke tro det, i alle fall trodde ikke jeg det, men øks i finger gir uant mye sofatid. Vanligvis bruker jeg jo slik «unyttig» tid på håndarbeide for likevel å få noe nyttig ut av den, men … Heldigvis kan jeg fortsatt skrive, og det kommer jo dere til gode, da.

Jeg har fått veldig mange hyggelige tilbakemeldinger etter det innlegget hvor jeg fortalte om mandagens opplevelser. Jeg hadde kanskje ikke sett for meg en slik interesse for en enkel fingers skyld, men jeg syns det er ille trivelig. I all beskjedenhet, så blir jeg jo veldig glad når du lar deg engasjere av det jeg skriver enten det er en kvestet finger, bilder fra uka eller saft og kaker. Det gjør det enda litt morsommere å dele fra hverdagen her på Fjellborg. Både med og uten kontraster.

Bank i bordet

Ja, for nå tror jeg vi går en litt roligere uke i møte. Skjønt; bank i bordet! Skattevesenet kan antakelig tillate seg å skrive likningen med gaffel utpå nyåret sånn som vi «forsyner» oss av helsevesenet.

Og, dette var vel omtrent det jeg hadde i albumet for denne uka. Ja, også dette, da, helt på tampen:

Vi er forelska! Dere skal få se det litt bedre bare det har fått kommet seg skikkelig på plass. Det flyttet inn fredag kveld og er ikke rukket innviet engang. Vi får ta det til uka! (Måtte den ha færre kontraster!)

Jeg håper du og jeg sees, da også? Velkommen skal du være til en ny uke med Hverdagen på Fjellborg.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg