Den lange åsen

Den lange åsen. Der arbeidsoppgavene er langt unna og tankene nære. Der hvilepulsen kommer og øyet får godter.

Jeg må ut

Når jeg har anledning til det, liker jeg å ha formiddagsmaten i en matboks og kaffe i en termos. På denne tiden av året har det så lett for at det meste av arbeid gjøres inne, og da er det godt å komme seg ut litt.

Jeg går som regel opp på den lange åsen rett bak huset. Turen er ikke så lang, men her er bestemmelsesstedet faktisk målet, framfor turen.

Vi har en alldeles nydelig utsikt fra huset vårt, som jeg aldri ser meg lei på. Det er likevel noe ved det å komme enda litt lenger opp i høyden. For, her oppe på den lange åsen er arbeidsoppgavene et lite stykke unna. Distraksjonene er ikke større enn ei merkelig fururot. Det vakre lyset gjennom skylaget. En hund som gjør i det fjerne.

Ellers er det ganske stille her oppe på den lange åsen. Fuglesangen som om sommeren er så påtakelig, er nesten ikke å høre. Kun de standhaftigste, små fjørballene er igjen på denne tiden av året. Jammen skulle trekkfuglene visst hva de går glipp av, så vakker som skogen deres er nå.

Fra den lange åsen

Jeg ser utover elva som skiller bygda vår fra nabobygda. Egentlig er den ganske heftig på de riktige stedene, men her oppe fra den lange åsen kan det synes som om også elva aner høsten som ligger i lufta. Stille, stille renner den forbi.

Det er noe fredfullt ved å sitte her, oppe på den lange åsen. Jeg ser gårdene i nabobygda. De ligger liksom tilfeldig spredt rundt omkring med jordene i mellom seg. Jorder der det om sommeren gror mat til folk og fe.

Blikket faller på bestefar sin gård. Hadde det ikke vært for elva hadde den ligget bare noen minutters gange fra Fjellborg. Lagården der jeg som barn hoppet i høyet. Det var mer høy på låven hos bestefar, enn det var hjemme, og mye morsommere å hoppe.

Skauen, med alle sine vakre farger. Jeg kjenner den skauen også nokså godt. Bestefar sin skau, der borte. Hver desember samles vi til det som er juleforberedelsenes aller hyggeligste dag, og hugger juletrær. Ungene gleder seg allerede.

Ennå er det lenge til jul. I alle fall føles det slik når jeg sitter her oppe på den lange åsen. Tiden er noe som bare glir forbi, like håndfast som skyene som følger vinden. Skyene er nokså mørke, og jeg tenker det var fint at jeg tok med formiddagsmaten ut akkurat i dag. Skyene har regn med seg, og det er ikke sikkert at utsikten har like mye varme i seg neste gang anledningen byr seg. Høsten forgår så raskt.

Det som er hjertet nær

Heller ikke formiddagsmaten varer evig. To blingser med smør og pølsemat. Mon tro hvorfor alt, selv noe så enkelt, smaker bedre utendørs? Det samme kan det være. Jeg har gjenvunnet balansen. Bare litt til, litt mer å samle på for å hente fram for mitt indre øye siden, så skal jeg rusle ned til huset igjen.

Ned fra den lange åsen. Forbi Ulf-treet. Den store stenen. Vedstabelen. Åh, så godt at Fjellborg ligger akkurat her, så tett til alt det som ligger hjertet mitt så nær.