Endelig er det advent
Dagen i dag har vi ventet lenge på, for endelig er det advent. Ventetiden før jul som vi tviholder på her på Fjellborg.
Verdens verste jul!
«Det her er verdens verste jul!» Veslebror kom hylgråtende ned trappa her i går, lenge etter leggetid. «Nissen kommer jo ikke,» erklærte han sint og trampet i golvet.
Jeg kvalte en latter, for selv om det var ramme alvor for fireåringen, så var det likevel litt søtt, for få tar desember så på alvor som en fireåring.
Men, som jeg forklarte ham: Nissen kommer først på natta når alle sover. Derfor må vi legge oss til å sove, sånn at nissen kan komme og henge pakke på adventskalenderen.
Pakkekalenderen bør ikke nødvendigvis velte budsjettet eller ødelegge spenningen før julaften.
Les hvordan vi gjør det HER
Jeg skjønner godt at det ikke er lett, for det er jo så spennende! Omsider må veslebror og alle andre på Fjellborg likevel ha sovnet. Ja, for da vi stod opp i morges hang det jammen en pakke til hver av ungene på kalenderen. Endelig er det advent!
Hva venter vi på?
Veslebror var ikke like krass i vendingene da han stod opp. Jula var ikke lenger «verdens verste», men han var litt skuffet over at nissen hadde glemt julestrømpa da han først var innom.
«Det er til jul, det», forklarte jeg. «Jammen er det ikke jul, da?»
Begrepene går mer og mer over i hverandre, og du kan skjønne at det ikke er lett for en liten tass å holde styr på det alt sammen. Men, det er altså advent. Ventetid.
Mens halve landet så ut til å miste tålmodigheten en eller annen gang i løpet av november, så har altså vi gått og ventet på ventetiden. Og nå, endelig, er det advent – og vi venter videre!
På jul, og Jesus i julekrybba og bursdagen hans. Også littegrann på julestrømpa, da, også pakkene.
Endelig er det advent
Men, endelig er det advent. Adventsstjernene, som, på bakgrunn av logistikken, kom opp allerede onsdag kveld, gav med ett langt mer glede i dag da de liksom hørte hjemme i vinduene på ordentlig.
Som landets julekonservator uttalte på TV her en dag, så føles julepynt mest som kulisser før tiden virkelig er inne. Det kjenner jeg meg igjen i, og pynten gir meg mindre glede om jeg ikke har gått og gledet meg på forhånd til å finne den fram.
Ja, for jeg gleder meg minst like mye over å glede meg til å pynte, som pynten i seg selv når den omsider får komme på plass.
Først er det advent, siden jul. Slik er tingenes tilstand her på Fjellborg, og selv om jeg innser at jeg er i ferd med å bli avleggs for den saks skyld, tviholder jeg likevel på det.
Resten av menneskefolket på Fjellborg er enig. Alle her er glad i jul, men ikke vil jeg ta gleden over å vente fra ungene ved å gi etter for ønsket om å pynte med én gang. Halve desembermagien ligger jo i nettopp ventingen! Å glede seg til!
Vente, vente, vente
Nå, endelig, er det advent. Jeg har brukt den første desemberdagen til å vaske siste rest av huset, se på Snøfall 2 med ungene (og etter første episode er i alle fall ikke forventningene skrudd ned!) og Jul i Svingen. Vi ville veldig gjerne se den i år også.
Jeg har vært i blomsterbutikken og kjøpt julestjerner også. For meg er det et av adventtidens store høydepunkt; julestjerner er min favorittpotteblomst og har vært det siden jeg fikk min første som fjortenåring.
Jeg har dessuten funnet fram kassa med adventspynt og begynt å pynte. Med det kom jeg imidlertid ikke i mål, for jeg fikk et Ménière-anfall utpå ettermiddagen her. Jeg er i bedring nå, men gjør meg best i horisontalen en stund til.
Men, det er greit. Resten kan jeg ta i morra. Følelsen av advent er på plass, og det er det viktigste. Og med den følelsen kommer også julestemningen. I år, som i fjor, har jeg bestemt meg for å holde på den.
Jepp, jeg rett og slett bare tok en sjefsavgjørelse over julestemningen i fjor.
Les mer HER og HER
Ja, endelig er det advent. Nå er vi i gang med desember og alle dens små og store gleder – og sorger. Jeg håper du har lyst til å bli med i juleforberedelsene våre her på Fjellborg, gården som ikke er en gård, og da sier vi som i eventyret: Vil du være med, så heng på!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
