«Jeg vil ikke ha!» Men joda: Hipp hurra!

«Jeg vil ikke ha!» Veslebonden har vært rent på gråten hver gang spørsmålet har kommet på tale den siste tiden. «Jeg vil ikke ha!» Vi har lokket med kaker, gaver og bursdagsgjester, men «jeg vil ikke ha!». Man skulle jo tro at bursdag er store saker når man blir tre år, men veslebonden og jeg er kanskje likere enn jeg først antok? Han ville ikke ha bursdag.

Men, i dag kom bursdagen, og da var det greit. Mer enn greit også, faktisk. Han liksom stod klar og ventet på å bli «vekket» i dag tidlig, og han fulgte begeistret med da jeg sang bursdagssangen til god morgen. I barnehagen ventet flagg og krone, og jeg tror nok at han har kosa seg, selv om han ikke vil være stor gutt. «Jeg er liten!» Han er nemlig ikke så dum, den gutten, og skjønner nok godt hvor behagelig det er å være liten. Da kan vi andre ordne, også kan han bare være.

Og – er det noe veslebonden kan, så er det å være. Det lille mennesket har store gleder i livet og få krav. Bare han kan få pusle med landbruks- og anleggsmaskinene sine, så er han fornøyd. Jeg kjenner ingen som er så genuint interessert i noe, som han er i det. Allerede i ett år har han kunnet mer om landbruksredskaper enn noen andre her i huset. Hvem som har lært ham det, er det ingen som vet. Det virker nærmest som om han tar det på intuisjon. Det er ikke den traktor i tre kilometers radius, som unnviker hans skarpe blikk.

Biler er han også blitt en racer på, og han vet hva slags bil alle kjører. Mamma kjører en Volvo XC70, pappa en Toyota «pappabil» (eller varebil, også kjent som), Beppe en «misju misju», farmor en VW, og naboen en Ford. Han kan det. Vi aner at gutten kan bli dyr å drifte med tid og stunder, og om ingenting annet kan lokke ham, så er en biltur lykken på jord. Husbonden har dessuten allerede innsett at traktornøkkelen må gjemmes. Veslebonden vet nemlig hvordan maskineriet skal startes, og alt han mangler, er noen centimeter på å nå pedalene. Men, de centimeterne kommer fort nok.

I dag har vi feiret ham med pannekaker. Det var det han ønsket seg, og bursdagsis ble det til dessert. Litt stas må man gjøre på et bursdagsbarn, selv om han egentlig ikke ville ha noen bursdag. Til helga blir det fest både lørdag og søndag, med venner og familie. Gravemaskinbursdag er bestilt, så da er det vel bare å lage pukkverk av kjøkkenet og anleggsbrakke av stua? De mest pikante detaljene fra en slik en, får vente til han blir litt eldre, men gravemaskiner skal vi i hvertfall sørge for at det blir nok av. Gaver får han nok også, og bare han skjønner at det følger med en stigende alder, så er det nok ikke så verst likevel. Han ble i hvertfall veldig glad for gaven han fikk av oss i dag.

Ikke noe «jeg vil ikke ha!» da, merkelig nok, da en Gråtass tråtraktor åpenbarte seg under gavepapiret.

Nå er veslebonden i seng. Tre år gammel. Sammen med en gravemaskin og en lastebil. Mamma’n sitter og tenker litt på den samme kvelden for tre år siden. Da det lå et bitte lite menneske i armkroken min, med masse lyst hår og så fuglesmå føtter at jeg ikke kunne fatte og begripe at de engang skulle kunne bære en voksen mann. Han ble hentet ut en god stund før tiden, veslebonden, og det var veldig godt å ligge der i sykehussengen og vite at nå var vi ferdige. Han var trygg, og jeg var mamma til to. En flott storebror, og en liten kar som allerede fire måneder senere skulle putte babylekene til side til fordel for en grønn traktor. Og nå er han tre.

Gratulerer med dagen, gode, fine veslebonden!

Egentlig er det gratulerer med dagen til Hverdagen på Fjellborg i dag også. Om det skulle jeg skrevet i går, men siden det ene tok det andre gjennom hele gårsdagen, så får vi se på det i neste innlegg i stedet, da? 

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?