Bursdagsintervjuet

Så var det den dagen igjen. Sukk. Og nå har jeg blitt så mange år over 29 at det hørs verre ut å bli 29 pluss et eller annet enn bare å si det: Jeg har bursdag i dag og blir 36 år. Og her får du bursdagsintervjuet!

I stedet for vemod

Selv om jeg ikke kjenner på den barnlige gleden ved det som for tre tiår siden, så er det jo likevel hyggelig å ha sin egen dag. Også nærmer jeg meg en alder som gjør at jeg også kjenner på takknemlighet over å få feire enda en runde rundt sola.

Jeg har bursdag i dag, og det er en dag jeg har lett for å falle i vemodige tanker. Derfor kunne også dagens innlegg her på bloggen fort gjort blitt en lang utgreiing om livets gang og alt det favner. Men, i stedet har jeg bestemt meg for å forsøke å finne igjen noe av barnligheten i det å ha bursdag, og gjøre noe jeg forøvrig gjør fryktelig sjelden her på Hverdagen på Fjellborg: Intervjue meg selv! Et bursdagsintervju, faktisk.

Det finnes jo så mange festlige spørsmål å spørre barn som fyller år, for å se tilbake på svarene noen år senere. Jeg har funnet noen slike spørsmål og besvart dem selv. Så her kommer …

Bursdagsintervjuet – de enkle spørsmålene

Hvor gammel blir du i dag?
Jeg blir 36 år. Gulp.

Hva er din favorittfarge?
Det er og blir blå, men grønt og gult får også mer og mer plass både i klesskapet og ellers.

Hvilket er ditt yndlingsplagg?
Turbuksa! Den går til alt!

Hva liker du å se på TV?
Jeg er egentlig ikke så opptatt av å se på TV. Jeg foretrekker å lese eller å høre på radio. Med det sagt; det er alltid hyggelig å samle familien i TV-stua på lørdagskvelden, og nå er det Alle mot 1 det går i.

Hva er yndlingsboka di?
Jeg tror det må bli Evi Bøgenæs’ Fest på en hverdag, og med Vi skal aldri glemme på en god nummer to. Alle Evi Bøgenæs’ bøker, men kanskje særlig de to, legger for dagen en livsfilosofi jeg setter veldig høyt og finner både lærerik og inspirerende.

Hva er det beste du vet å gjøre?
Å ta med matpakke og spise formiddagsmat i skauen. Det er en sånn skikkelig hverdagsglede som kan få en hvilken som helst dag god.

Så de litt verre spørsmålene:

Favorittmat?
«Hva er favorittbarnet ditt?» Nærmest umulig å svare på! Det er mye mat jeg ikke klarer å se for meg aldri å spise igjen, men er det noen middager jeg gleder meg litt ekstra til når de står på middagslista, så er det kjøttkaker, flesk og duppe, og finnbiff.

Har du en favorittsang?
Det er umulig å svare på! For et bursdagsintervju! Men det er fint om noen kan huske på å spille Always look at the bright side i begravelsen min. (Den ligger riktignok ikke i ei eneste av spillelistene mine på Spotify, men ønsket står seg likevel.)

Hva er du flink til?
Jeg er flink til å tilpasse meg. Det er kanskje en egenskap mer enn en ferdighet, men det krever like fullt øvelse og bevissthet. Jeg et tilpasningsdyktig, og det kommer godt med oftere enn man kanskje skulle tro.

Hvis du fikk en million, hva ville du gjort?
Lønnet en «Lina» og en «Alfred» og håpet at jeg fikk en million til når den første var brukt opp slik at jeg kunne fortsatt å lønne dem?

Gleder og sorger

Hva gjør deg glad?
Hvor langt skal dette bursdagsintervjuet være? Det er mye! Barna våre, først og fremst, og når de har det godt og viser seg som de gode menneskene vi forsøker å oppdra dem til å være. Jeg blir glad når det snør, og når sola skinner. Gleden bobler innvendig av en fin sang, når jeg kjenner duften av våt jord eller kan nyte en god kopp kaffe. Jeg blir glad når gjøken galer og når jeg har hånden full av markblomster.

Hva gjør deg trist?
Det er egentlig ikke så ofte jeg er skikkelig trist, men jeg kan synes det er leit når kreftene ikke strekker til alt jeg ønsker. Da blir det ofte litt krasj mellom forventning og realitet, og om den uoverensstemmelsen kan skrives direkte tilbake til meg føler jeg på utilstrekkelighet og blir litt trist. Heldigvis kan man øve seg på å «snakke seg ut» av slike situasjoner, og da går det fort over.

Til sist i bursdagsintervjuet:

Hvem ser du opp til?
Det kan jo sies å komme an på situasjonen, men jeg tar meg ofte i å tenke på bestemor. Sånn i hverdagen er det nok hun jeg ser mest opp til; smilene hun alltid har hatt til overs, tålmodigheten og evnen til å lytte, all den gode maten … Hun har mange gode egenskaper jeg håper en dag at noen kan si at jeg også hadde.

Hva vil du bli når du blir stor?
Nå er jeg jo ferdig utdannet og begynner strengt tatt å bli voksen, men drømmene har jeg. Og når jeg blir stor, så vil jeg bli forfatter. Eller i det minste skrive en bok. Mange som leser Hverdagen på Fjellborg spør om når den kommer, og svaret er forhåpentligvis «en eller annen gang». For det hadde vært gøy!

Hva håper du å ha oppnådd før du blir 37?
Oj, den var vanskelig! Skrevet et kapittel av den boka jeg sa jeg drømte om? Nei … I alle fall noe som gir mestringsfølelse! Det er en god følelse som gir både glede og vekst, og jeg ønsker alltid å fortsette å utvikle meg. Men hva det skulle være på et år? Det er jeg neimen ikke sikker på. «Ambisiøs» er ikke veldig beskrivende for Camilla 36 år, i alle fall!

Bursdagsfeiring

Ja, så får vi se, om svarene i bursdagsintervjuet har endret seg mye om vi ser tilbake om et par år, da?

Jeg har bursdag i dag, og dagen har vært spandert som jeg liker den best: Ute. Sola har skint fra skyfri februarhimmel, og både lunsj og middag er spist i skauen.

Vi pakket likegodt sekken med pølser og saft og lagde middag på bål i dag. Litt godt til kaffi’n og som dessert ble det også. Jeg har fått gave av guttene mine og mange hyggelige gratulasjoner. Da er det ikke så ille, tross alt, å fylle 36 år. Skjønt, jeg klarer ikke helt å finne meg selv i siste halvdel av tredveårene. Jeg vet forresten snart ikke hvor jeg finner meg selv, når jeg tenker etter …

Men, med bursdagen tilbakelagt er også snart februar en saga blott. I morgen er det årets siste februardag, og det er på tide å sammenlikne kladd med fasit. Titt innom igjen da, så får du se hvordan det har gått.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg