Storm i… en potetsekk?

Rasle, rasle.

Jeg tittet på veslebonden. Han gomlet på kjøttbitene sine.

Rasle, rasle.

Fortsatt ingen reaksjon hos bordkavaleren min. Jeg, derimot, begynte å ane både ugler i mosen og katta i sekken. Jeg tittet på sekken med matpoteter som stod på benken bak oss. Den inneholdt fem kilo poteter, men mistanken til at den inneholdt noe mer også, ble styrket i neste nu. Rasle, rasle.

Veslebonden åt ufortrødent videre. Jeg pirket lett borti potetsekken med pekefingeren. Ventet. Ingenting. Jeg vendte konsentrasjonen tilbake til kjøttbitene mine, og spiste opp middagen.

Rasle, rasle.

Der var det igjen! Jeg satt ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe og tok fem minutter. Mistenksomt skulte jeg bort på potetsekken på benken. Skulle jeg…? Jeg grunnet på det over siste skvett av kaffe, men kom frem til at det var tryggest å vente på husbonden. For det første var jeg litt usikker på hva det kunne være oppi sekken, og for det andre så holdt jeg vel aller helst knappen på at det var en mus, og å fange mus er ikke så enkelt som det kan se ut til når katten gjør det. Jeg har prøvd. Rasle, rasle. Man bør være to, og aller helst tre, pluss en katt når slik skal gjøres. I hvertfall dersom musa er lur.

Men mus? Hvorfor i alle dager var det ikke hull i sekken? Den hadde jo stått der noen dager? En genmodifisert giga-larve med 44 tenner og pigger? En orm? Anakonda, kanskje? Fantasien løper fort løpsk med meg. Det har den alltid gjort. Men hva var det i sekken?

Jeg måtte vente lenge før jeg fikk svaret. Husbonden jobbet overtid i går, og var sent hjemme. Jeg var trøtt og på nippet til å legge meg, men jeg kunne ikke gå enda en dag uten å finne ut hva det var i sekken! Rasle, rasle. Like etter klokka ti, kom husbonden inn på kjøkkenet her: «Du? Du må finne ut hva som er i sekken!» overfalt jeg ham. Han tok tak i sekken…

… og én etter én trillet potetene ut. Spenningen i rommet var større enn i stua på julekvelden. Hvert øyeblikk nå, hvert øyeblikk… Kravle, kravle. Og der! Mellom alle potetene, som nå lå i vasken, gikk det… en bille! Hjelpes meg. Så mye spenning og styr for en liten bille! Den skulle bare visst!

Men hva i alle dager gjorde den for å lage så mye lyd? Hadde den steppesko på alle de seks bena? Lydforsterker på følehornene? Det samme kan det være. Jeg slapp å jakte mus på kjøkkenbenken klokka ti på en tirsdagskveld, potetene er like hele, og i morra blir det fårikål til middag med Aksel-poteter attåt. Alt er såre vel, da jo! Og den genmodifiserte giga-larva? Vel…

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?