Om å vanne blomster

Så var det tilbake til hverdagen igjen etter pinse. Jeg startet uka på sykehuset. Blomstene må vannes.

Tilbake til hverdagen

I går gikk det litt på tampene her. Jeg skal innrømme såpass. Det hadde vært ei lang uke med forberedelser til og feiring av 17.mai, det har vært pinse og mange dager ute av rytmen. Varmt har det jammen også vært, og da leverer vi under pari, alle mann, hjemme hos oss. Parallelt har livet skjedd og det har i det hele tatt vært litt mye.

Derfor var det litt godt da vekkerklokka ringte i morges. Et varsel om hverdag for en stakket stund. Matpakker, barnehage, skole og  jobb. Middag til klokka 16.30, speider og korsang.

Det kan synes hektisk mens det står på, men selv om det er godt med litt ekstra fri er hverdager hverdag best.

For min del er også en del av hverdagen det å være på sykehus. Sånn har det rett og slett bare blitt. Og i dag var en sånn dag, tilbragt på sykehuset. Jeg måtte vanne blomster, må vite!

Vanne blomster

Først og fremst får jeg jo skynde meg å si at det var lite dramatikk knyttet til dagens sykehusbesøk. I dag var det rett og slett planlagt å vanne litt blomster.

Skjønt, planlagt og planlagt. I det store og det hele skulle jeg vel egentlig ønske at jeg slapp, for jeg renner jo ikke akkurat ned dørene på ØNH fordi det er så god kaffe der og hyggelig å slå av en prat.

Men, det er nå engang sånn livet med kronisk sykdom er. Tanken slo meg da jeg gikk inn sykehusdørene ved lunsjtider. Enda så velkjente korridorer, så ség liksom motløsheten litt over meg. Kanskje nettopp for at de er blitt så velkjente, korridorene?

I det store bildet er jeg heldig, selv om besøket i dag ikke var bare godt nytt. Riktignok var jeg forberedt, men en hverdag med Ménière begynner å sette spor.

«Kan jeg ikke bare få én ukes fred? En måned?» Men så tok jeg meg i det like fort som tanken var tenkt. Vel har vi måttet kjempe våre kamper på innsiden av disse veggene, vi også, men for mange andre er det så mye, mye verre. For meg ble det akkurat da bare summen.

Livet med Ménière

Korsangen går på hengende håret fordi ørene mine ikke lenger klarer jobben med å lytte som de skal. Heldigvis finnes det hjelpemidler som jeg nå er i ferd med å finne ut av, men det krever en solid dose av å dytte seg selv i ryggen for å gjøre det. Det er jo så mye enklere å la være, men i lengden blir også prisen å betale for kjip.

Å delta i større selskaper har jeg måttet gi opp. Sist gang jeg var bedt bort, måtte jeg reise hjem lenge før kakene kom på bordet. Jeg klarte ikke å følge med i en eneste samtale og faller fullstendig utenfor. For de som kjenner meg er det jo greit nok, de vet. For alle andre ser jeg bare sur og utilnærmelig ut, selv om fakta er at jeg ikke hører det døyt eller også krever det så mye krefter å forsøke å høre at jeg faller av likevel.

Alt er en direkte følge av å leve med Ménière. Det er ikke bare anfall av ekstrem svimmelhet og dottfølelse i øret som kommer når det minst passer. Det er også gradvis å miste hørselen. Og å vanne blomster på sykehuset, selv om det på sitt vis er en god ting. Jeg er heldig og får god oppfølging.

En del av hverdagen

Å operere vekk galleblæra, komplikasjoner i den forbindelse, brekke halebenet, forsøke å kappe fingre av med øks; alt er ikke en selvsagt del av hverdagen, det er klart. Men det legger seg til totalen. Sammen med Ménière og litt annet rusk og rask.

Dermed begynner jeg også å innse at sykehuset er en del av hverdagen. Mye ramler på av uheldige omstendigheter, men noe er også av en slik art at det bare er å godta. Slik som Ménière.

Det nytter i alle fall ikke å kjempe i mot, og når det kommer til stykket har jeg kraften til å bære det. Hvis ikke hadde jeg vel uansett ikke fått det lempet i fanget. Eller øret for den del. Det er bare å vanne blomstene og la det ta den tiden det krever.

Om å vanne blomster og fellesskap

Når jeg deler det her så er det ikke for å sitte og låte, som oldemor ville kalt det.

Det er for å vise hverdagen som den faktisk er. Blant bilder av bugnende drivhus, spennende birøkt og fersklaget ripssaft har også en tur på sykehuset sin plass. Det er en del av pakka. Av livet.

Å være ærlig bygger fellesskap.

Les mer HER

Med galgenhumor forteller jeg om å vanne blomster på sykehuset, men forhåpentligvis gir det også litt næring til fellesskapet. Vi har det ikke bedre vi enn andre, og alle har vi noe som ikke er synlig for andre. Jeg har altså dette.

Det synes ikke, med mindre jeg ikke setter ord på det. I dag har jeg blitt erklært litt mer døv. Ett lite skritt nærmere det jeg frykter, men som forhåpentligvis er langt, langt der framme.

Ja, for jeg gruer virkelig for den dagen Ménière i verste fall har fått ta knekken på hele hørselen. Men, bekymringen for det får hvile. De virkelige utfordringene i livet er uansett sjelden det man har brukt timesvis på å gruble over i alle fall. Det gjelder for en sykdom som Ménière også.

I dag var det slikt noe som fikk ta plass i hverdagen. I morra er det, om alt følger min plan (!), båtpuss, drivhus og sjølberging. Hver dag har sitt og litt forandring får jeg bare la fryde. Om ikke annet fikk jeg meg i det minste en vaffel i dag! Dessuten fikk blomstene vann, og da er det ingen grunn til å henge med hodet i dag heller!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg