Bloggandakt,  Hverdagsbetraktninger,  Livstanker

Når det stormer

Veslebonden er en musikalsk fyr. Han er glad i sang og musikk, og koser seg som mest når mamma setter seg ved pianoet, mens han ligger på gulvet og leker. Vi synger mye og ofte sammen, og den siste tiden har han lagt sin elsk på Når det stormer.

Når det stormer, når det stormer,
Når det stormer rundt omkring.

Du husker kanskje sangen fra søndagsskolen? «Hei!» stemmer han ivrig i, og klapper og ler. Vi synger den flere ganger om dagen. Jeg har aldri tenkt noe videre over teksten; det er bare en sang jeg alltid har kunnet, og som er morsom med sine bevegelser, og jo høyere sang og jo større bevegelser, jo morsommere. Men, her en dag gikk det plutselig opp for meg at denne sangen er mer enn bare en fengende barnesang.

Den begynner jo så forsiktig. Med bitte små bevegelser og hviskesang. Hysj! Likevel, så stormer det. Det må være bagatellene? Ikke så mye å henge seg opp i, sånn egentlig, men likevel føles de jo så voldsomme når man står midt oppe i dem. Kanskje var det bare en kommentar som kom litt galt ut; som ble misforstått. En liten krangel – helt ubetydelig. Du er oppgitt. Lei. Har en dårlig dag. Det stormer – samme hvor svak vindstyrken er – for der og da har du det dritt. Ironisk nok, er det vel få ganger det er så lett å leve i nuet – og virkelig grave seg ned i det – som når det eneste man ønsker er å leve litt senere. Når alt er bra.

Gud er sterk, og jeg er svak.
Hjelper meg og tar nye tak.

Vi synger den igjen. Stormen tiltar i styrke. Frisk bris? «Jo takk som spør, en kjenner at en lever,» svarer man med en liten, høflig latter. «Åssen går det?» lurte de på. Men, det stormer. Ikke så voldsomt, men det stormer. Dagene er fulle, utfordringene oppleves å stå i kø, vannet stiger. Alt du vil er å få fem minutter. En pause. Hvile. Det er ikke lenger bare bagateller, men det går jo bra? Gjør det ikke? Eller?

Når det stormer, når det stormer,
Når det stormer rundt omkring.

Vi ler. Synger med høy stemme! Store bevegelser! Men, det er jo ikke så gøy? Det er jo faktisk ikke noe gøy i det hele tatt. Det er lett å bli sjøsyk der i stormen. «Det kan ikke bli verre nå,» sier du, men vet jo at er det én gang det blir verre, så er det nettopp når du tror at det ikke kan bli det. Og så – ja, hva så?

Når det stormer, når det stormer,
Når det stormer rundt omkring!

Den kjente barnesangen gir seg på et klimaks. Stormen roer seg ikke, men sangen slutter likevel! Men er det ikke nettopp slik det er? Plutselig kommer klarværet? Jeg tror det! Det er ikke nødvendigvis slik at stormen tar med seg alle problemer, men den gjør deg bedre i stand til å se solstrålene. På en regntung, grå dag; har du tenkt over hvordan du speider etter den klarblå himmelen? Om så bare en liten flik av himmelen er blå, bryter du ikke ut i glede over endelig å se litt klarvær? Ser du den dypblå himmelen like tydelig på en skyfri solskinnsdag? Gleder du deg like mye over synet av det blå?

Gud er sterk, og jeg er svak.
Hjelper meg og tar nye tak.

Her hos oss stormer det stadig vekk. Noen ganger med hviskestemme. Ofte med pratestemme. Innimellom med ropestemme. Det spiller egentlig ingen rolle. Vi rir den stort sett av, hver eneste gang. Det gjelder bare å holde stø kurs. Sikte seg inn på fyrlyset der i det fjerne; noen ganger nære. I ettertid ser vi ofte at stormen ikke var så sterk som den føltes, heller. I høst stormet det med ropestemme her på Fjellborg. Veslebonden hadde et uhell, og ble kjørt i full fart med ambulanse til Ullevål Sykehus. Historien om hva som skjedde, skal jeg dele med dere i neste innlegg – til skrekk og advarsel – men uansett hvor tøft det var mens det stod på, så lærte den oss noe viktig! Vi fikk en påminnelse om å glede oss over den blå strimen av himmel, midt i stormen. Åh! Den var så uendelig vakker! Uansett hvor klisjéaktig det høres, så er bak skyen himmelen alltid blå. Mist ikke troen på det! Ja, og det er ikke sikkert det er like tykt skydekke over det hele heller? Er det ikke da bedre, å tenne et lys, i stedet for å forbanne mørket?

Når det stormer, når det stormer,
Når det stormer rundt omkring!
Hei!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 36 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

One Comment

  • Johnd150

    Hi there, just became aware of your blog through Google, and found that it is really informative. Im going to watch out for brussels. Ill be grateful if you continue this in future. Lots of people will be benefited from your writing. Cheers! fekbdkfbeebd

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics