Følg din egen kurve

Det har blitt sommerens refreng, stående vits og store irritasjonsmoment – ja, rene kinderegget, men uten det helt store overraskelsemomentet ved hvert nye utbrudd. «Urettferdig!» Fire og et halvt år gamle veslekæll bruker ordet for hva det potensielt kan være verdt i en hver sammenheng hvor det kanskje tenkes kan være at noen muligens skulle slumpe til å få litt mer – eller mindre – enn ham selv. Jeg forstår ham godt, for rettferdighet er noe vi alle ønsker, og kanskje særlig for egen del, men like fullt, så handler livet om mer enn bare rettferdighet.

«Noen ganger må det synes urettferdig for at det faktisk kan være rettferdig,» husker jeg lærerne på barneskolen forklarte oss. Det er noe i den påstanden, altså. De utdypet det med at alle har vi ulike behov, og noen kanskje større enn andre. Da må det brukes mer ressurser hos noen, for at også de skal kunne oppleve rettferdighet og likevekt.

Her hjemme legger vi vekt på evnen til å kunne glede seg over andres glede, når noe er «urettferdig». Kanskje var det ikke du som fikk sitte på fanget under Barne-TV denne kvelden, men gled deg over at en annen fikk oppleve det du selv syns at er fint. Neste gang er det din tur. Jeg har tenkt mye på det i sommer. I mediene har det vært stort fokus på delte feriegleder, og kanskje særlig de dyre feriegledene. Det er visst ikke så greit å fortelle i sosiale medier at man har vært på utenlandsferie, for det er faktisk ikke alle som har råd til å reise utenlands i ferien. Hjemmeferie er også fint, ja, faktisk er det så bra, at det kan se ut til at enkelte utenlandsfarere har måttet unnskylde seg for å koste på seg en «finere» ferie. Men ærlig talt: Er ingen av oss kommet lenger enn fireåringene? Skal vi ikke kunne dele av egne gleder, enten de er fra utlandet eller trappa hjemme, bare fordi noen kan oppleve det ubehagelig på egne vegne?

Du vet väl om at du är värdefull,
att du är viktig här och nu,
att du är älskad för din egen skull,
för ingen annan är som du.

At det kan være vanskelig å komme tilbake til skole og barnehage etter ferien, og høre om alt det fine kameratene har opplevd, mens man selv «bare» har vært hjemme, det kan jeg fint forstå. Men, så er det heller ikke ungene tankene mine har kretset mest rundt i sommer. Det er oss voksne! Er vi virkelig så sentrert rundt egen lykke, at vi ikke kan unne naboen hans? Er det virkelig blitt så galt fatt i dette samfunnet, at vi i stedet for å kunne føle på gleden på naboens vegne, at denne får oppleve noe fint, heller føler på vår egen følelse av å ha mislykkes? At dette er forferdelig urettferdig?

Det finns så många som vill tala om
att du bör vara si och så.
Gud Fader själv han accepterar dig ändå
och det kan du lita på.

At vi er så lett påvirkelige her til lands, at vi ikke kan åpne newsfeeden på Facebook eller Instagram uten å føle oss mislykket og urettferdig behandlet, er en skremmende trend i samfunnet vårt. For det første må vi slutte å føle oss støtt over alt mulig, men viktigst: Vi må lære oss å kunne glede oss over andres lykke igjen! Når gav vi oss med det? I sosiale medier man man skape seg selv til den personen man ønsker å være, men vi må ikke glemme at de fleste ikke er så ulik en selv. De fleste har skitne gulv en gang i blant, og oppvask på kjøkkenbenken. At ikke de til en hver tid velger å vise disse mindre flatterende sidene ved seg selv (eventuelt sin egen menneskelighet), er ikke ensbetydende med at de har et liv som er så veldig mye bedre enn ditt eget. Og om de så har det? Hva spiller det for rolle?

Du vet väl om at du är värdefull,
att du är viktig här och nu,
att du är älskad för din egen skull,
för ingen annan är som du.

«Det er urettferdig at han får to ting og jeg bare én!» Javel, men så må du også huske på at din ene ting kostet like mye som hans to til sammen. Er nå du så «mislykket» bare fordi naboen drar på en fin og dyr utenlandsferie? Neivel, så har ikke du råd til det, men hadde ferien gledet deg like mye, om du måtte ta deg lån til pipa, bare for å oppleve det samme? Naboen har mer penger enn deg, men så har han kanskje også desto mer dårlig samvittighet for alt han ikke rekker å gjøre sammen med barna sine?

Du passar inn i själva skapelsen,
det finns en uppgift just för dig.
Men du är fri att göra vad du vill med den,
säga ja eller nej.

Veslekæll har alltid vært litt større enn gjennomsnittet for hans egen alder. Dette har til tider bydd på litt problemer av både av det ene og det andre slaget for ham, men han har utviklet seg som han skal, for som helsesøster fra hans første leveuker alltid har gjentatt: «Det viktigste er at han følger sin egen kurve!» En setning jeg vet at flere mammaer blir helt spyferdige av å høre, men jeg syns det er noe fortrøstningsfullt over de ordene. Ikke så mye for veslekællens del, kanskje, for han har aldri lidd under å være en langvokst kar, men tanken på at vi alle skal følge vår egen kurve. Ikke naboens. Ikke søskens. Ikke venners. Men, vår egen kurve. Jeg skal trives i eget liv, i egen hverdag og med egne prioriteringer. Ikke naboens.

Du vet väl om at du är värdefull,
att du är viktig här och nu,
att du är älskad för din egen skull,
för ingen annan är som du.

«Jammen det er urettferdig at han får mer godter enn meg!»
Javel, så fikk han kanskje noen få gram mer enn deg, men så gled deg da heller på den andres vegne og at denne fikk litt ekstra, og gled deg like mye over det du selv fikk. Du fikk ikke nødvendigvis mindre av at han fikk mer. Misunnelse kan vi alle føle på nå og da, men det er lite konstruktivt å dvele ved den. Flytt fokuset, og følg din egen kurve. Om vi bare kunne evne å glede oss mer over andres glede, tror jeg vi selv også kan føle mer glede. Da deler vi jo gledene! Og når noe oppleves som forferdelig urettferdig, hvem sier det mest om? Svaret kan gjøre forferdelig vondt å erkjenne, men innimellom kan det være lurt å gå en runde meg seg selv på det som gjør vondt også. Jeg gjorde det senest på onsdag, og selv om det gjorde litt vondt, så opplevde jeg likevel å komme seirende ut av alvorspraten jeg måtte ta med meg selv.

Urettferdighet finnes. Det er ikke bare noe vi kreerer i eget hode, men å ta en liten virkelighetssjekk på elendigheten, kan kanskje være på sin plass nå og da? Ikke minst når vi scroller oss gjennom feriebildene, og bare føtter i solnedgang, på Facebook. Er det nå egentlig så urettferdig at naboen får oppleve litt glede? Også må vi ha i bakhodet at ikke verden er farget i svart og hvitt. Den er full av nyanser, og det er selvsagt også flere av aspektene jeg pirker borti i dette innlegget, men tenk litt på det, da? Neste gang du lar deg påvirke på en måte som ikke føles helt god. «Du är älskad för din egen skull, för ingen annan är som du.» 

«Du vet väl om att du är värdefull» av Ingemar Olsson (1975).
Vil høre sangen, finner du den HER.

 Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?