Begeistring, sinnsro og doktoren i Mariannelund

Begeistring er et ord som vi ikke lenger hører så ofte. Er det fordi vi så sjelden lar oss begeistre i vår travle tid? Kan og vet vi for mye, eller gjør jaget etter mye og mer det vanskelig å føle på tilstedeværelse?

Til doktoren i Mariannelund med begeistring

Jeg liker godt å høre på historiene om Emil i Lönneberga når jeg plukker bær. Det er noe ved dem som treffer meg på så mange plan. Én av favoritthistoriene mine er om den gangen Emil satte fast hodet i suppebollen og de måtte reise til doktoren i Mariannelund. Og det er grunnen til at de reiste til doktoren som gjør at jeg liker historien så godt:

«Er du fra vettet! Suppebollen har jo kostet fire kroner! Nei, da er det bedre vi drar til doktoren i Mariannelund for han tar bare tre kroner og på det viset tjener vi jo ei krone!» sier faren til Emil.
«Ja, så bra! Det gjør vi!» følger Alma opp med begeistring.

Det er noe med logikken her som appelerer til meg. Eller snarere mangelen. Den kommer til uttrykk gjennom mange små og store drypp gjennom berettelsene om Emil, og det er det jeg syns Astrid Lindgren gjør så glimrende i sitt forfatterskap: Hun skildrer uten direkte å sette ord på.

Er kunnskap lykke?

Det var et slitsomt liv. Det var strevsomt å være gårdbruker, ja, menneske i det hele tatt, i gamledager. Tanken om at man tjener (ikke sparer) en krone og har gjort et varp ved å besøke doktoren viser at de kanskje heller ikke akkurat satt på samme kunnskap som det vi gjør i dag. Og det er klart; skolegangen den gang begrenset seg til syv års folkeskole med hovedvekt på salmer og disiplin.

Er livet på landet egentlig så enkelt?

Les mine tanker om det enkle livet HER.

Men, er kunnskap synonymt med lykke? Kan moderne mennesker mer, bare fordi de fleste av oss har flere år på skolen?

Nei, vil jeg påstå. Jeg kan derivere likninger i n’te potens, lese tredimensjonale koordinatsystemer og regne ut arealet av hva det måtte være, men ingenting av det gir meg mat på bordet. Ja, i det hele tatt er det lite av det jeg har lært på skolen som redder rompa mi når jeg skal få agurkene til å gro i drivhuset.

Nå finnes det selvsagt landbrukslinjer hvor man lærer slike ting, men jeg tenker mer på den generellen kunnskapen vi alle blir fylt med på skolebenken. For all del: Jeg er glad jeg kan min verdenshistorie. Det lærer meg noe om hvem jeg er i dag. Jeg syns matte er gøy! Jeg syns det er interessant å vite hvorfor jeg ser himmelen som blå og ikke grønn. Men gjør det meg lykkeligere?

Alt er tilgjengelig

Det er selvsagt et aspekt til ved dette, og det er kanskje viktigere i denne sammenhengen også: Tilgang på nyheter. «Står det i avisa, så er det vel sant», sier Alfred om kometen som skal komme samme dag som det er marked i Vimmerby.

Jeg kan sitte i min egen stue og lese nyheter fra hver minste lille krok i hele verden. Alt er tilgjengelig. Jeg vet om skogbranner i Australia, valgfusk i Pakistan, forsøpling i India, en merkelig fisk skylt i land på ei strand i Brasil, hint og annet. Det er fint å være opplyst, men gjør det at jeg har det bedre med meg selv?

Det blir mange historier som kan gå inn på oss, mange saker å mene sterkt om. Mange sirkus å følge, men lett å glemme at det ikke er ens egne hester som løper i manesjen. Det er vanskelig å kjenne sin begrensning, og plutselig finner man seg selv mer engasjert i andres gjøren og laden enn i eget liv. Det der var de velsignet fri fra før i tiden!

En rastløs generasjon

Jeg tenker ofte på at de må ha hatt det godt. De som ikke var belemret med alt av stort og smått der ute i den store verden. Da puslet de med sitt og var fornøyd med det. De kunne glede seg over en kaffitår og litt brødmat, og nøt det i fred og ro. Når jeg spiser lunsj, oppdaterer jeg meg samtidig på verdenssituasjonen. Tar inn i et hode som allerede er mettet etter dagens første arbeidsøkt når det egentlig heller burde få hvile.

Det er klart, at det er mitt eget valg å gjøre det sånn. Selv om jeg «bare» går hjemme er jeg jo samfunnsengasjert, må vite! Nysgjerrig på hva som rører seg der ute. Men trenger jeg det, da også? Jeg leste jo aviser til frokost.

Hardt arbeide gjaldt. Hvile var balsam. Nå er det status som gjelder, og jaget etter mer driver oss videre. Alle bedyrer sin rastløshet. Var de like rastløse før? Eller var de i større grad spart for den følelsen fordi de også var spart for påvirkningen fra samfunnet rundt på den måten vi opplever det i dag?

Det sies at vi i dag får like mange inntrykk på én eneste dag som én mann fikk gjennom 80 år for 80 år siden. Det høres forlokkende ut i mine ører. Det må ha gitt en egen ro til å nyte av livet framfor å jage etter mer.

Begeistring har forsvunnet

Så kan vi fnise litt av Almas begeistring over å tjene en hel krone på å dra til Mariannelund. Men bare det å dra til Mariannelund var jo en stor sak! Det er også noe jeg savner i dag: Begeistring! Det er lite som gir begeistring. Alt har blitt så hverdagslig. En bytur, reiser, brus, godterier, nye klær. Lina, hun hadde gledet seg et helt år til å gå på kafé i Vimmerby med Alfred, hun! Det er jo egentlig bare trist, når begeistringen forsvinner. Men, det henger vel sammen med jaget, da …

Vi fikk så vidt en smak av det under coronapandemien, da det stod på som verst. Færre inntrykk. Mer flyt i dagen fordi vi eide tiden selv. Vi var mer hjemme. Veslebror og jeg hadde et strekk på 70 dager uten å forlate bygda! Jeg var i butikken i begynnelsen av november høsten 2020 og var ikke selv i butikken igjen før i juli 2021 (husbonden var likevel forbi daglig, så hvorfor skulle jeg?). Da skal jeg hilse å si at et beøsk på Kiwi var spennende!

Jeg vil begeistres!

Det er ekstremt ikke å være i butikken på åtte måneder, nen jeg likte følelsen av begeistring som det gav. Jeg vil ha det mer sånn. Jeg ønsker å kunne glede meg mer over hverdagslige saker. Men, i dagens samfunn krever det også knallhard disiplin. Det krever at jeg velger å avstå fra noe. Også de tingene som kan gjøre hverdagen enklere. Er jeg villig til det?

«Du har aldri blitt så glad for noe som det dokkehuset i papp!» Hvem setter standarden for glede?

Hva gjør deg fornøyd? Les mer HER.

Dette er ikke sort/hvitt. Jeg kan enkelt finne motargumenter også, mot mye av det jeg selv skriver. Ja, for det er jo helt klart fint med utdannelse og kunnskap om hva som rører seg der ute i verden! Det har jo tross alt bragt oss framover. Men har det bragt oss for langt?

Alt var ikke bedre før, men …

Jeg er glad for at jeg har en utdannelse og har hatt mulighet for det, men sånn i det store og det hele er den ikke mye verdt. Hva kan vel vi om å få mat på bordet og å overleve? Samfunnet tar seg av dét. Den gang, derimot, klarte de seg selv. De hadde kunnskap som holdt dem i live. Det er mer enn mange kan skilte med i dag, tross bachelorer, mastere og det som større er.

Alt var ikke bedre før, jeg tror ikke det, men jeg tror at det evige strevet i stor grad ble veid opp for av en større tilfredshet fordi man var mer i fred med seg selv og omgivelsene. De gjorde det ikke så avansert for seg selv. De gjorde det de måtte, for det var sånn det var, og så fant de glede i pusterommene og var til stede i dem. Kan hende gav dem det mer å gi i arbeidet også, fordi de var uthvilte? Vi bruker jo pusterommene til å jage videre …

Jeg vil tømme hodet

Nei, det er mye som har endret seg fra Emils tid. Det er lite vi kan gjøre med det, men jeg tror i alle fall at for egen del skal jeg bli mer bevisst de tingene der. Legge vekk avisa til lunsj. Puste. Tømme hodet. Være mer våken på hvordan jeg fyller tiden min på alle måter. Jeg vet ikke om det vil gjøre meg mer lykkelig eller la meg føle oftere begeistring, men en fin øvelse tror jeg det vil være i alle fall. Jeg gjør det til et eksperiment, og plutselig dukker det opp en oppdatering på hvordan det går.

Hva med deg? Slenger du deg med? Hva tror du skal til for mer ro og tilstedeværelse i tilværelsen?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg