#livetpålandet – bare idyll?

#livetpålandet – hva er det egentlig? Er det lekkert danderte blomsterbuketter på ryddige kjøkkenbenker? Hvitvask på ei tørkesnor? Flekkfrie gummistøvler på ei nyskurt trapp? Nystekte boller med melisdryss? Eller er det hønsemøkk i gangen fordi «noen» ikke tok reglene om ditt og mitt så alvorlig? Seige kjøkkengolv fordi seksti kilo bringebær skal bli til et års forbruk av saft og syltetøy? Gummistøvler, fulle av grisemøkk, på ei ikke akkurat nyvasket trapp?Hva er idyll?

#livetpålandet – så idyllisk!

Jeg har skrevet om det tidligere også, det enkle livet på landet. Er det så enkelt? I den forstand at man klarer seg med mindre, kanskje – om man kan, men enkelt som i «lettvint? Jeg vil ikke si det. Det er et lite gap mellom landlivet som interiørstil og landlivet som livsstil. Velger man det som livsstil, så er det nok ikke så udelt idyllisk som det kan gis uttrykk for i sosiale såvel som tradisjonelle medier.

Det er ikke det at det ikke kan være idyllisk, for hva annet kan man si at det er en forsommerkveld på elva, når jolla bryter en blikkstille overflate? Hva kaller man det når man sitter der på tunet med kaffekoppen sin og skravler med hønene som tripper rundt? Er det ikke idyllisk når man en søndagsmorgen utelukkende hører fuglesang? Ikke en bil, ikke et eneste menneske; kun natur.

… eller?

Jovisst! Men #livetpålandet viser ikke de rødsprengte øynene etter en litt for tøff dag. At den kveldsturen på elva var det du gjorde for å bevare besinnelsen etter en dag brukt til å lokalisere en vannlekkasje du aldri fant. På landet er det ikke gitt at en vannlekkasje er kommunens jobb å løse. De oljesorte hendene som holder rundt kaffekoppen synes ikke på bildet merket #livetpålandet. Kaffen er bare den sårt tiltrengte styrkedråpen du trenger før du fortsetter å skru på en istykkerkjørt traktor.

#livetpålandet en tidlig søndagsmorgen viser ikke den syke høna du nettopp har måttet nødslakte. Den du fant liggende helt stille i garden samme morgen, mens de andre hønene uten nåde hakket løs. Øksa med blod og fjær måtte vike for den blå himmelen som kunne skimtes mellom trekronene over hoggestabben. Ja, slikt må man faktisk også kunne håndtere med jevne mellomrom. Å ta et liv er aldri gøy, men like fullt er det vårt ansvar at dyrene våre ikke skal lide. Innimellom er det kjipe avgjørelser å ta.

#livetpålandet, er det ekte?

Jeg sier ikke at det ikke er idyllisk. Turen på elva var fin den, selv om vi var så slitne både husbonden og jeg, at vi knapt kunne gjøre rede for fram og bak på jolla. Å finne glede i livet handler jo om å se gleden der den er, og å kunne være fornøyd med øyeblikket. I en strevsom hverdag er vel kanskje avkobling det rette ordet. Det er imidlertid et «men» her, for: Viser #livetpålandet hele bildet?

Er vi som lever #livetpålandet – det enkle livet – flinke nok til å kommunisere de sidene ved dette livet som ikke leverer idyll til full pott?

#hjemmelagetsyltøy, ser det ikke godt ut? Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? En sommer brukte jeg til sammen bort i mot 24 timer på å plukke bringebær! Et helt døgn, eller tre arbeidsdager, om du vil. Senere brukte jeg enda en god arbeidsdag på å koke syltetøy, hermetisere, merke og stable det i matboden. Godt og vel fire arbeidsdager har jeg brukt for å få hjemmelaget bringebærsyltetøy på brødskiva. Ja, mengdene påvirker selvsagt tidsbruken, men skal man være sjølberget metter det ikke lenge med 200 gram råvare.

Ferske egg fra egne #høner; ingenting kan måle seg med det. Mørkegul plomme! Men, hønene skal ha daglig tilsyn. De skal måkes for. De skal ha rent vann, og det også om vinteren i 18 minus. Innimellom blir de syke. (Og innimellom går de i vaskemaskinen, men det er en annen historie.)

Hva med fritiden?

Fritid? Joda. Og – det blir hva man gjør det til, men når man har valgt landlivet som livsstil, må man også forholde seg til det ansvaret som følger med. Fritiden blir liksom litt mer stykkevis og delt. Det er i perioder mye arbeid, og ingenting er gjort i ei bråvending. Bare det å skulle måke og gjøre rent for tre griser, er et par timers godt, fysisk arbeid. Å holde nyttevekstene fri for ugress er et evighetsarbeid jeg ikke engang har turt å telle timer på.

Ikke at man egentlig teller, heller. Man titter ikke på klokka. Traktoren må repareres? Vel, da reparerer man til den er reparert. Det er det samme om det tar én time eller tjue minutter; gulrøttene må høstes. Uten at man blir ineffektiv av den grunn, så er det likevel med et snev av holdningen «det jeg ikke rekker i dag, det rekker jeg kanskje i morra» en arbeider. #livetpålandet er livet tett på naturen, og det kan til tider være overraskende lite forutsigbart. Det er alltid nok å ta seg til, så når alle som krever det har fått mat, er det i grunnen bare å begynne der det brenner mest.

Etter hvert som man klarer å finne en slags ro i at man aldri blir riktig ferdig, så vil man også klare å se arbeidet på en litt annen måte. Det er klart at enkelte ting må man ha ferdig til gitte tider, men i det øyeblikket man klarer å fri seg fra tidsklemma, vil hverdagen få et helt annet fortegn! Den oppleves ikke lenger like stressende, selv om man fortsatt har mer enn nok å gjøre.

Vil du lese mer om våre tanker rundt tidsklemma og #livetpålandet som en livsstil kan du trykke HER.

#landligstil?

Det er kanskje ikke alltid en helt legitim unnskyldning, men jeg elsker det når gjester kommenterer med «vi er på landet, jo» når jeg unnskylder bøssete golver eller et rotete kjøkken. Selv om vi bor på landet, så skal vi beholde helsa og finne tingene våre, men det er av en eller annen grunn mer akseptabelt at huset ser bebodd ut når man bor på landet. Det ser visstnok hjemmekoselig ut, og står i en viss kontrast til #livetpålandet sin søsterknagg #landligstil.

Dog er det ikke til å komme fra at man faktisk ganske ofte er nødt til å velge. Velge mellom et ryddig kjøkken og å luke i drivhuset. Velge mellom tom skittentøysdunk og tom ripsbusk. Jo lenger vi har levd #livetpålandet og jo mer vi har fått taket på det, jo mer har vi implementert i sjølbergingshushold vårt. Jo mer har vi også fått å gjøre.

Drømmen om Alfred

Helt frivillig, selvsagt, men det er i perioder hektisk. Markens grøde har ikke samkjørt seg i et godt køsystem for modning; alt skjer samtidig. På noen korte sommermåneder skal alt man vil ha på bordet resten av året i hus, og det er nesten selvsagt at man ikke rekker å ha alt på stell til en hver tid da. Å høste seksti kilo bringebær samtidig som golvene skal skinne, ei høne skal slaktes, familien mates og vennskap pleies – døgnet på landet har ikke flere timer enn døgnet andre steder.

Mens andre småbarnsmødre drømmer om en helg på spa, drømmer husmora om en Alfred. To ekstra hender som kan ta i et tak der det trengs gjennom årets mest hektiske perioder. Vi har både sengeplasser og mat nok til en Alfred, men all den tid Alfred nok har lyst på litt penger for innsatsen også, må det nok bli med drømmen. Det var det der med å være realistisk.

Å skulle drive landbruket sitt til pluss med en såpass margin at folk kan lønnes, krever en god del enten man driver stort eller smått. Når man da driver etter sjølbergingsprinsippet, er det bort i mot umulig, selv om man definitivt kan tjene noen kroner på det man gjør. Da er det snarere et mål å skulle gå i null på det man gjør, og selv om balanse er vel og bra, så gir det ingen Alfred.

#livetpålandet på ekte

Jeg sier ikke at livet på landet ikke kan være idyllisk, for det kan det så absolutt være! Når jeg ser hønemor tusle rundt på tunet her med den vesle kyllingen sin, så syns jeg jo det er koselig selskap. Når jeg ser husbonden og en av guttene tusle nedover beitebakkene her med fiskestanga på skulderen, på vei til å prøve fiskelykken en sen kveld; det er klart det er idyllisk. Et privilegium. Å hente halvparten av ingrediensene til middagen i hagen, hva skal jeg kalle det?

Det jeg derimot er opptatt av, og som jeg syns at er underkommunisert i en tid der mange søker mot røttene sine, bort fra jaget og mot det enklere, det er de nyansene av #livetpålandet som er redigert bort. Beskåret. Det debatteres stadig hvorvidt det perfekte får for stor plass i sosiale medier, og jeg applauderer at vi skal være ærlige. Jeg ønsker å kjenne igjen de menneskene jeg følger i sosiale medier. Det håper at folk jeg møter utenfor skjermens fire hjørner faktisk kjenner meg igjen også!

Hele bildet

Nettopp derfor syns jeg også det er viktig med ærlighet på Hverdagen på Fjellborg. Jeg vet at du som leser kanskje har en drøm om å leve litt som oss. Mange drømmer om det, og det er neppe bare muligheten til å kunne få fine bilder og høste tommeltotter og hjerter i sosiale medier som gjør «småbruk» til et så populært søkeord. «Jeg vil bort fra byen.» Kjempeflott! Jeg forstår deg så godt, men jeg vil at du skal vite hva du går til. I hvertfall hvis du ønsker å leve litt som oss. Litt sjølberget. #livetpålandet som livsstil. Det kan bli sabla bra bilder av det, men det er også sabla mange arbeidstimer, nok svette, tårer og faktisk også blod.

Mye kan man lære seg når man velger #livetpålandet, men jeg tror kanskje respekt for maten er den viktigste lærdommen av dem alle. Når du har erfart hvor lang tid det tar. Hvor mange tilfeldigheter som spiller inn. Hvor mye kunnskap det kreves. Maten føles ekstra dyrebar da, og i den erkjennelsen ligger det noe som strekker seg forbi både idyll og mange likes.

Og bare for å ha sagt det: Det går med overskudd! Idyllen, altså. Hver gjemte vannlekkasje, hver døde høne, hvert mislykkede kålhode og hvert punkterte traktorhjul. Det glemmes litt når man spiser selvfôret juleribbe og drikker hjemmelaget saft, helt lik den bestemor pleide å lage. Men, det er der like fullt. Det er en del av bildet og #livetpålandet, det også.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg