Hodet over vannet

I dag ble det en pause i vårarbeidet ute. Jeg måtte rett og slett få hodet over vannet igjen. I alle fall var det slik det føltes da jeg kom til lunsj og enda ikke hadde fått gjort noe.

Vannet blomster

Ja, at jeg ikke hadde fått noe gjort innen jeg kom til lunsj er vel forresten en sannhet med modifikasjoner. Jeg var oppe før tiden i dag, og fikk levert veslebror i barnehagen. Derfra reiste jeg rett til sykehuset for å vanne blomster. I dag var det de jeg har plassert på ØNH-avdelingen som fikk en skvett blomster.

Jeg har hatt en god del Ménière-anfall den siste tiden, og etter det siste for halvannen uke siden kontaktet jeg sykehuset og bad pent om å få satt inn et nytt dren. Det forrige hadde falt ut. Om det hjelper eller ikke er det ingen som vet, men øret tar ikke skade av det og da er det verdt forsøket. I kampen mot anfall forsøker man nesten hva som helst, det vet alle som personlig har møtt herr Ménière.

Hva er Ménière og hvordan leve med det?

Jeg har skrevet om det HER

Jeg troppet opp på sykehuset i morgentimene, og med videooverføring på storskjerm fikk jeg faktisk se hele prosessen. Ja, så godt det lar seg gjøre, i alle fall. Det er smått inni øret, og selve drenet er vel ikke mer enn et par millimeter i diameter.

Men, det kom seg på plass og lydbildet har blitt akkurat så forvrengt som jeg hadde glemt at det ble den første tiden etter innsett. Bortsett fra at jeg må holde hodet over vannet når jeg bader, så påvirker det ikke hverdagen nevneverdig for meg. Alle andre, derimot, merker det nok hvis de står på gal side og forsøker å dra i gang en samtale med det første.

Fortsatt hodet over vannet

Da jeg omsider kom hjem igjen var det allerede blitt lunsjtid. I dag var det ingen håndverkere her, så jeg spiste i ensom majestet. Det var i grunnen bare deilig, for jeg merket da jeg landet med lunsjen og boka mi at jeg er sliten.

Fortsatt holder jeg hodet over vannet, men de siste par dagene har jeg liksom duppet under et par ganger, så jeg bestemte meg for at i dag fikk vårarbeid være vårarbeid. Ikke at det er det som tar meg, forresten, men det var uansett greit å holde et lavt tempo i dag, bestemte jeg meg for.

Det som liksom truer med å trekke meg under nå om dagen er aller helst alt det som avbryter vårarbeidet. Ikke slik å forstå at jeg blir stresset av ikke å få arbeidet ute unna raskt nok, for det går sin gang likevel og jeg har god tid. Det er verre med den følelsen av stadig å ha noe hengende over seg. Et foreldremøte der, en legetime der, tre utviklingssamtaler her og «husk for all del på» der. Noen som kjenner seg igjen?

Jeg har tatt en titt i kalenderen for å se om det er noe jeg kan stryke ut, men det er fint lite. Det er bare sånn hverdagen er i perioder og må være det når man er en del av samfunnet. Nå i april og utover i mai er det en skikkelig topp, og gulrota er juni. Da roer det seg. Men ikke for det, altså, det er mye fint innimellom alt sammen også!

For å holde hodet over vannet

Da jeg hadde spist i dag kjente jeg at jeg måtte gjøre noe helt annet. Dermed snørte jeg på meg joggeskoa og tok rett og slett en tur i skauen i såpass høyt tempo at jeg fikk opp pulsen skikkelig. Da jeg kom hjem tok jeg endelig tak i den kjernemuskulaturen jeg hadde som mål å jobbe med i april.

Etter endt økt, kjente jeg at det var akkurat det som skulle til i dag. Et skikkelig avbrudd med noe helt annet. Ikke arbeid, ikke hvile, men noe som brøt av rutinen litt. Noe som jeg vet hjelper meg til å holde hodet over vannet når det er som mest stress. Jeg er dårlig på stress, men nokså god på avbrekk.

Små pauser i hverdagen er viktig.

Les om en av mine HER

Vel hjemme fra skauen, var jeg klar for å hente veslebror igjen. Husbonden har arbeidet i Oslo i dag og kom ikke hjem til middag. Jeg kjøpte meg dermed litt samarbeidsvilje fra ungene med taco til middag. Da vi hadde spist fikk jeg dem til å hjelpe hverandre med å pakke til helgas speidertur mens jeg satte meg ned for å sy merker på speiderskjortene deres.

Klar igjen

Når vi snakker om å holde hodet over vannet, så kan tre speidere med flaggstangfrø i kosten dra en under når som helst. Alle tre hadde vokst ut av speiderskjortene sine nå, og de er såpass ivrige alle mann at det er slettes ikke få merker som skal flyttes når det først skal gjøres. Jeg blir en særdeles dårlig versjon av meg selv når jeg skal knote med sånt. Legg til trælete arbeidshender fulle av sprekker og småsår som fester seg i alt av finere materialer enn et kosteskaft, så er vi der.

Men, nå er nesten alle merkene på. Kun noen gjenstår på veslebror sin, men det er et kvarter med nål og trå og så håper jeg det er en stund til neste gang. De kan da ikke vokse så mye til over sommeren? (Sa mor, mot bedre vitende.)

Det skal imidlertid få vente til i morgen kveld. Nå skal jeg bruke resten av denne på å hvile. Jeg kjenner på at dagen i dag gjorde godt for evnen til å holde hodet over vannet. I morgen blir også et avbrekk fra hverdagen. Da skal nemlig veslebror og jeg på storbytur og på teater og greier! Vi gleder oss til både dét, togtur, kafébesøk og spennende opplevelser.

Og – som den landsens sjelen jeg er, så kjenner jeg meg selv godt nok til å vite at selv om morgendagen blir fin, så er jeg mer enn klar nok for å ta på arbeidsbuksene igjen fredag formiddag og å bli litt skitten igjen. Jeg har savnet det i dag også, nemlig, men i dag måtte det litt annet til. Både av hvile og søm. Hverdagen på Fjellborg.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg