Fredag, plommer og livet
Go’kveld, go’kveld!
I dag kan jeg ikke fatte og begripe hvor hen dagen har tatt veien, men over er den like fullt, snart. Sent i går kveld, kom husbonden hjem til Fjellborg, etter noen fine dager til fjells. I morgen formiddag kommer veslebonden og veslekællen hjem også, så er vi omsider fulltallige her, og slik blir det nok ut sommeren. Smått om senn skal vi forsøke å forberede oss på den ordentlige hverdagen igjen, også. Den sniker seg innpå…
I dag har jeg kokt plommesyltetøy, med god hjelp fra husbonden, som tok seg tid til en husmordag. Jeg prøvde meg så smått i går også, men når man selv er allergisk, og prøvesmakskaninen er bortreist, så er det ikke så lett å koke sammen noe, og samtidig være trygg på at det smaker godt. Tidligere år har vi bare spist plommene rett fra treet eller laget plommesaft, men etter å ha forsøkt litt annet de siste to dagene nå, har jeg i alle fall lært dét, at plommer er levende mat. De forandrer konsistens på et blunk, og er på langt nær like forutsigbare i kokekarene som for eksempel jordbær. Uansett ble det bra til slutt, og oppskrift kommer selvsagt, bare jeg får renskrevet notatene mine.
Fortsatt er det plommer igjen på treet, og arbeid er det også mer enn nok å ta av for den som er lysten. Det er bare det, at verken husbonden eller jeg er spesielt lystne på mer arbeid i dag. Det blir litt sånn, når man lever livet som liksom-bonde og minibruker, at det man ikke rekker i dag, det får man heller ta i morgen. Arbeidet går ingen steder, og det tar heller aldri slutt. Da er man bare pent nødt til å lære og ta pauser. Sette noen grenser, helt enkelt, ellers sliter man seg helt ut. Kan det vente, så må det innimellom få lov til nettopp det. Jeg har visst skrevet litt om det tidligere, også, om dere klikker HER.
Vel, vel. Titter dere innom i morgen, så får vi se hvilke sprell vi har funnet på da. Det vil tiden vise. Vi har noen løse planer og hårete mål, men været skal nok også ha et ord med i laget. Akkurat dét kan jo vise seg å bli heller spennende, for det skifter jo retning og humør raskere enn andre skifter sokker om dagen, men det blir vel en rå med det likevel, skal dere se. Ha en fin fredagskveld, alle, så blogges vi i morgen! På gjensyn.
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
