Februarmålene og det man ikke styrer

Februar er snart over og det er på tide å evaluere februarmålene. Det aller meste står ugjort fordi … vel, livet er det som skjer når du planlegger for noe annet?

Februar uten meg

Det er skuddår, så vi har enda en dag igjen av februar. Jeg tar likevel sjansen på å evaluere februarmålene allerede i dag. Det er så mye som har gått skeis at en dag fra eller til uansett ikke vil gjøre noen forskjell for målene jeg satte meg for fire uker siden.

Vil du lese det jeg skrev ved månedens begynnelse?

Se HER

Ja, for det som de sier, at livet er det som skjer når en planlegger for noe annet. Da jeg skrev ned mål for februar hadde jeg akkurat fått vite datoen for galleblæreoperasjonen og planla deretter. Operasjonen var opprinnelig satt til i morgen, så jeg trodde jo jeg hadde god tid til å gjøre alt annet før operasjon og restitusjon, men noen ganger har man flaks også.

Ja, for flaks syns jeg virkelig det var da jeg ble oppringt onsdag for tre uker siden. Om jeg kunne komme til operasjon allerede fredag? Selvsagt! Og dermed røk langt på vei de aller fleste februarmålene jeg hadde satt meg. Februar gikk liksom sin videre gang uten meg.

Februarmålene

Men, hva var februarmålene, da? Jo:

• Spise lunsj ute minst to ganger i uka.
  
  Bare én gang i løpet av februar har jeg spist ute. Det var i bursdagsselskapet til veslebror. Utover det? Enten så har ikke formen strukket til eller så har ikke været invitert til det. Veldig ofte har verken formen eller været fungert samtidig heller.
  
• Være bevisst på å hvile hodet.
  
  Dette var et av de viktigere februarmålene for meg. Det begynte ikke så bra, men jeg fikk nok litt drahjelp av operasjonen etter hvert. Jeg har, stort sett, vært flink til å legge fra meg sånt som kan ansees for mentalt arbeide når kvelden har kommet. I stedet har jeg lest. Masse! Dog har jeg fortsatt forbedringspotensiale.
  
• Forberede kroppen på operasjon ved å være så aktiv jeg klarer.
  
  Dette februarmålet kan jeg jo egentlig krysse av for vel gjennomført. Riktignok ble ikke februar eldre enn ni dager før jeg lå på operasjonsbordet, men før det, gjorde jeg virkelig så godt jeg kunne.
  
• Gjennomføre hyggelig aktivitet for hele familien. Kino? Bålmiddag i skauen? Museum?
  
  Dette gikk ikke helt som planlagt, men det ble likevel gjennomført, får jeg vel nesten si? Vi har vært på kino og vi har vært på museum og til sammen har alle fått noe, men ikke alle har fått alt.
  
• Invitere venner hjem til oss minst én gang.
  
  Å ha venner på besøk skal være en hyggelig affære, ikke noe man gjør på trass og på tross av. Jeg har ikke vært frisk nok til å kunne gjennomføre et slikt besøk, og det er noe helt annet enn at det ikke har blitt prioritert. Det kunne også vært tilfellet, og det hadde vært langt verre!
  
• Arrangere lappehaugkaffe (vi prøver igjen).
  
  Se svaret over. Samme årsak. Akspeteres.
  
• Gjøre klart til og ta i mot en ny flokk høner.
  
  Endelig et februarmål jeg kan si jeg har klart! Nye høner kom på plass for to uker siden.
  
• Så purreløk.
  
  Gjort.
  
• Legge en vårplan.
  
  Du finner den HER
  
• Tømme store-kottet.
  
  Utgikk på grunn av operasjon.

Februarmålene gikk ikke som planlagt

Februarmålene gikk på langt nær som planlagt. Målet om å tømme store-kottet, for eksempel; her fikk jeg ikke engang begynt. Faktisk hadde jeg planlagt å begynne på den den selvsamme dagen jeg i stedet lå på operasjonsbordet. Den fredagen og lørdagen hadde jeg satt av tid til å rydde kottet, for liksom å få det unna før operasjonen, men så fikk jeg jo spørsmål om jeg kunne komme til operasjon tidligere. Det må jo være en gyldig grunn?

Og jeg ser jo det, når jeg gjennomgår listen over februarmålene, at det er jo i det store og det hele galleblæreoperasjonen som er årsaken til manglende gjennomføringsevne. Det må nesten få lov til å passere uten at jeg skal klandre meg selv i ettertid av den grunn. For, som jeg skrev innledningsvis, så er livet det som skjer mens du planlegger for noe annet.

Selvsagt er det kjipt at vi ikke har fått vært så sosiale som jeg hadde håpet eller at familieaktivitetene har blitt litt oppstykket. Likevel så har det ikke vært på grunn av dårlige prioriteringer; det har vært ting utenfor kontroll. Sånt skjer fra tid til annen, og det må en nesten godta. Vi har ikke full styrerett over alt, selv ikke i eget liv.

Ser framover

Om et par dager er det mars. Mars og vår. Februar ble på ingen måte som jeg hadde planlagt, men til gjengjeld har jeg jo fått unna mye nå som jeg egentlig var forberedt på å måtte gjøre i mars. Nå kan i stedet mars gå til andre ting. Enda kjenner jeg at det er et stykke igjen til jeg er ferdig restituert, men for hver dag som går, er jeg én dag nærmere og i februar har jeg tilbakelagt tjue sånne dager som jeg slipper i mars.

Så, da ser vi framover mot mars og mot vår og påske og alt som er fint. Februar ble ikke helt som planlagt, men god nok på sitt vis. Sånn ble det i år, selv om jeg håper å kunne sitter der på nyttårsaften og kanskje trekke fram andre måneder som større høydepunkt enn akkurat februar.

Forresten! Holka som lå i et tjukt lag over tunet her for en måned siden er tint vekk. Faktisk er det nesten helt bart her nå, bare fryktelig, fryktelig bløtt.

Også var det jo disse endene som har kommet på plass. Joda, det gikk framover i februar også. Mars? Vent et par dager, så skal du få se hva jeg planlegger. Aller først skal vi prøve noe nytt i Prosjekt Henriette!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg