Lappehaugkaffe

Etter at jeg lørdag delte noen bilder på Instagram stories fra lappehaugkaffen jeg inviterte noen venninner til, fikk jeg mange meldinger og spørsmål. Felles for dem alle som tok kontakt, var at de syntes dette hørtes så koselig ut! Og det var det!

Hva er lappehaugkaffe?

Flere lurte også på konseptet, så derfor tenkte jeg å fortelle deg litt mer om tankene bak. Jeg hadde nemlig en baktanke med kaffeinvitasjonen jeg sendte i starten av forrige uke. Den så omtrent slik ut:

«Hei! Førstkommende lørdag fra 12-15 er du hjertelig velkommen på lappehaugkaffe. Ta med deg noe fra lappehaugen din, eller gjerne også et håndarbeide, og kom, så får vi unna litt arbeid samtidig som vi har det hyggelig sammen over en kaffekopp!»

Vi trenger hverandre

I løpet av høsten har jeg flere ganger skrevet om det at vi trenger hjelp og at vi trenger hverandre. Vi klager over tidsklemma og alt vi skulle og burde og kunne og må ha gjort, men hva gjør vi for å hjelpe oss selv ut av tidsklemma?

Med relativt rolige ettermiddager, tre unger og småbruksdrift til tross, så kan også vi her på Fjellborg føle på alt vi ikke rekker. Både husbonden og jeg kan nok sette sosialt samvær med venner øverst på lista over ting vi gjerne skulle prioritert høyere nest etter familie. Spørsmålet er bare hvordan?

Svaret kom da vi tidligere i høst tok opp poteter. Ja, eller snarere da jeg måtte legge stolthet til side og be om hjelp.

Ja, jeg bad om hjelp!

Du kan lese mer HER

Men, gjorde jeg egentlig det? La stoltheten til side? I ettertid vil jeg nok kanskje heller si at jeg fikk meg en liten øyeåpner. Og jeg skal snart gi deg svaret som kom, altså, men først: Hvordan tror du folk klarte seg før? Før selvrealisering og individualisme var begreper som lokket oss ut på glattisen. Jo, de hjalp hverandre!

Når vi i dag snakker om samfunnet som begrep, så er det som noe vi må forholde oss til gjennom etikk og skatteseddelen. Alle snakker om toleranse og bred aspekt, men ingen snakker om tilstedeværelsen i hverandres liv.

Arbeidsoppgaver som kan deles

I løpet av et år er det mye som må gjøres. Enten du bor i by eller på landet. Arbeidsoppgavene står i kø, og gjerne etter faste mønster til faste tider. Jeg nevner som eksempler våronn i drivhuset og frukthagen, høstonn samme steder, julebakst, vindusvask, … Arbeidsoppgaver de aller fleste har, med visse individuelle unntak. Arbeidsoppgaver som fint kan gjøres alene, men som også kan gjøres sammen med andre!

Og – der kommer lappehaugkaffen inn i bildet igjen. For lappehaugen er en sånn ting; du kan stoppe sokkene dine alene, men! Du kan også stoppe sokkene dine samtidig som noen andre stopper sine! Begynner det å demre?

Det gjorde det i alle fall for meg da potetene skulle i hus på Fjellborg. For skal vi ha mer tid til å se vennene våre, så må vi gjøre noe med premissene for hvordan vi treffes!

Lappehaugkaffe gjør det mulig

Sjelden kan jeg forsvare å sette av en hel ettermiddag til å gå på kafé med en venninne. Om vi er så heldig at ungene ikke har fritidsaktiviteter den dagen vi møtes og ingen skal skysses hit og dit, så skal garantert husbonden i et møte og så mangler vi barnevakt. Eller også skulle det vært ryddet i en bod, strykes noen klær, eller … Voksenlivet er så fullt av burde.

Men, om jeg derimot kan drikke kaffe, høre hvordan venninnene mine har det og få unna noe på burde-lista samtidig? Da er det null problem! Og dét har jeg bestemt meg for at skal være et prosjekt framover!

Med en lappehaug som truet med å sprenge skapet den lå i, var det ikke vanskelig å vite hvor jeg skulle begynne. Det ble med den meldingen over. Jeg har flere venninner som er opptatt av bærekraft, og enda flere har barn. Barn lager lappehauger som om de skulle få betalt i store sjokoladeplater per hull! Makan.

Selv er jeg flink til å få unna litt nå og litt da mens jeg ser på TV om kvelden, men samtidig trener jeg meg også i å ikke gjøre så mange ting samtidig om kvelden og i alle fall ikke det som kan betraktes som jobb parallelt med hvile. Hva om vi gjør det sammen?

Du må tåle et nei

Jeg sendte meldingen litt i øst og vest. Kjøkkenbordet vårt har plass til seksten, så det skulle i alle fall ikke stå på det. Og skal jeg klare selv å bidra til et sånt samfunn jeg vil være en del av, ja, da må jeg også være raus. Tenke utover den innerste kretsen. Eller rettere sagt; være åpen for å utvide den! Hvem er det lenge siden jeg har sett? Hvem vil jeg aktivt ta del i livet til og også ha i mitt?

Noe som er litt viktig når man starter et slikt prosjekt som dette, er å ikke være redd for å bli avvist. Du må være forberedt på å få et nei fra den du inviterer. Jeg har fått mange nei, men ingen av avslagene har vært fordi jeg har bommet fullstendig med invitasjonen. Alle som har blitt spurt har hatt veldig lyst, men livet er hektisk for de fleste. «Spør meg veldig gjerne igjen!» Og – det har jeg bestemt meg for at jeg skal gjøre. Igjen og igjen.

Ja, for vi hadde det så koselig på lappehaugkaffe lørdag, vi som var samlet, at det ble enstemmig vedtatt å gjenta suksessen. Vi tømte et par kanner kaffe, og spiste formkake. For egen del fikk jeg stoppet en hel del sokkpar, og et par av ullstillongsene til veslebror fikk tettet noen hull. Veslebondens Mr. Kamel fikk dessuten lappet sammen en sprekk i baken. Og: Jeg fikk le med venninnene mine. Også et par jeg ikke hadde sett på år og dag.

Da jeg vinket morna til sistemann, var det med et smil og munnen og flere krefter igjen til å fortsette dagen. Samvittigheten var gullende ren for alt jeg hadde fått unna på tre timer, og jeg kjente på en takknemlighet over de jeg har. Verden er full av fine folk, og noen av dem er mine.

Veien videre?

Jeg skriver jo at dette er et prosjekt. Så, hva blir da veien videre? Mer lappehaugkaffe blir det, garantert! Kanskje én fast lørdag i måneden?

Ja, for jeg har tenkt å begynne der. Én gang i måneden med ett eller annet må være minimum. Det bør jo alltid være et mål å tenke: «Kan jeg gjøre dette sammen med noen?» Men, jeg vet også med meg selv at dersom jeg setter et litt mer konkret mål, liksom tallfester det, så blir det umiddelbart lettere å følge opp. Strekke seg etter målet.

Lappehaugkaffe, men hva mer?

Lappehaugkaffe er én ting. Men hva mer kan man gjøre sammen med andre? Det er fint å hjelpe hverandre, men det bør ikke alltid være et kriterium for å møtes slik. Hva med å …

… bake sammen? Sette et par deiger, bake og deretter fordele baksten dere imellom. Da får dere fylt på i fryseren samtidig som dere oppdaterer dere på siste nytt.

… lage ferdigmat? Spleise på ingredienser til ei gryte, lapskaus eller liknende, stor nok til å mette alle familiene til de som samles. Skrell, skjær opp og lag sammen og fordel siden mellom dere. Putt i fryseren og ha på lur til en dag du absolutt ikke har tid til overs.

… pusse sølv sammen? Jeg vet at vi er en utdøende rase vi som fortsatt pusser sølv, men det er likevel en mulighet for samtidig arbeid.

… reparere ting? Lappehaugkaffe er vel å bra, men som regel er det mer enn klær som går i stykker av og til. Hva med å reparere det også sammen med andre? Flere hoder tenker dessuten bedre enn ett, så kanskje klarer du å få reparert noe du ikke helt visste hvordan du skal gripe fatt?

… pleie sko sammen? Det må da være flere enn meg som har sko stående i garderoben som absolutt kunne trenge litt stell? Nye skolisser, en skrubb, litt nytt lærfett?

Det er mange muligheter, bare du tenker deg om. I tillegg er det jo alle de andre tingene jeg har skrevet om tidligere også, hvor man hjelper hverandre. Kanskje kan dere rullere hvem som koker kaffen og får pusset alle vinduene og hengt opp nye gardiner til jul hos hverandre sammen, for eksempel?

Blir du med?

Dette prosjektet er noe jeg virkelig ser fram til. Jeg gleder meg til å se vennene mine enda mer i året som kommer. Slippe følelsen av å måtte velge mellom plikt og fornøyelse. Ja, for det er jo gjerne slik det blir. Ikke sjelden hører jeg andre si at «når jeg gjør dét, føler jeg på at jeg heller burde gjort dette, men når jeg gjør dette burde jeg heller gjort dét». Jeg kjenner det så godt igjen. Gjør du også?

Sleng deg med, da? Prosjektet mitt står fritt til adopsjon, og har du flere gode forslag til hva vi kan gjøre samtidig med andre, så del det gjerne i kommentarfeltet. Del gjerne dette innlegget også, med venner du har lyst til å dele mer tid med, og invitere dem på lappehaugkaffe. Jeg kan absolutt stå inne for at det er en koselig ting å gjøre selv om det å lappe klær er dørgende kjedelig i seg selv.

Også er det hyggelig å være en del av et fellesskap der alle har sin plass utover bare det å gå på fest med, møtes på kafé eller dukke opp når det er bursdag. Jeg liker tanken på at vi i større grad er en aktiv del av hverandres liv slik at vi ikke føler oss så rådville når det brenner på dass. Da vet du hvem du har, for livet er mer enn bare fornøyelse. Heldigvis kan det kombineres med plikt også.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg