Trenger vi ikke mat?

Trenger vi ikke mat? Er det slik politikerne tenker når de foreslår fylkets eneste offentlige jordbrukslinje nedlagt? Hvilke signaler sender det, og hva gjør det for vår evne til beredskap?

Trenger vi ikke mat like mye som penger?

Det er ikke mange dagene siden jeg øste ut av meg min frustrasjon over skolenedleggelser i bygde-Norge. I går sprang bomben i Østfold også; store endringer er varslet i skolestrukturen for videregående opplæring i fylket. Herunder er to skoler foreslått nedlagt.

Gikk du glipp av utblåsningen min?
Les hva jeg mener med at det angår oss alle i DETTE innlegget

Ved begge de to skolene er det opptil flere yrkesfaglinjer. Den ene av de to skolene har det som er fylkets eneste offentlige jordbrukslinje. Hva er tanken bak politikernes forslag? Trenger vi ikke mat i fremtiden, kanskje?

Tross alt blir det jo færre elever i framtiden, noe som også ligger til grunn for forslagene om nedleggelse. Da trenger vi kanskje færre til å produsere mat også, da? Siden vi produserer færre arbeidstakere for framtiden, mener jeg. Fruktbarheten synker som en sten her til lands, og politikerne klør seg i hodet og krever kostbare utredninger for å finne ut hvorfor. Så fint, da, at de nå kan spare inn noen kroner på ikke å utdanne bønder og helsefagarbeidere, så konsulentene kan lønnes!

Trenger vi ikke mat?

Selv sprang jeg ut som blåruss for mange år siden. Sånn sett burde jeg kanskje være forsiktig med å rope for høyt. Samtidig er jeg helt på det rene med at mine evner innen fransk, fysikk og bedriftsøkonomi bidrar fint lite til fellesskapet når det røyner på for et folk. Hvor viktig er egentlig en eiendomsmegler når landegrensene er stengt og butikkhyllene tomme?

Kom for all del ikke å fortell oss at slikt ikke vil hende, ikke i Norge. Det er ikke mer enn en tre, fire år siden det faktisk skjedde.

Og – da er det bøndene vi trenger! Folk som kan produsere mat og vet hvordan de får mest mulig ut av jorda der de er. Jord er ikke bare jord. Og vi som folk er ikke garantert at det ikke vil røyne på igjen. Trenger vi ikke mat da, hvis og når noe skjer?

Sjølberging er beredskap!
Les hvorfor HER

Når de som i dag eksporterer sin mat til oss, fordi de tjener mer på det enn å fø sine egne, faktisk må prioritere sin knappe ressurs annerledes. Eller når skogbranner utsletter store dyrkingsarealer. Den dagen klimaet har tatt knekken på både marker og bønder andre steder i verden.

Hva gjør vi da? Ringer børsmegleren vår?

Sjølberging er beredskap

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det: Sjølberging er beredskap.

Hvilket signal sender politikerne befolkningen når de foreslår fylkets eneste offentlige jordbrukslinje nedlagt? Vi trenger ikke mat! Beredskap er ikke noe vi tar på alvor. Krig og klimakriser, pandemi og gale politikere rammer ikke oss!

Sistnevnte har vi forresten øyensynlig allerede i hopetall når slike forslag kommer på blokka. Ja, for at det i det hele tatt har kommet så langt er egentlig skremmende nok. Å fordele utdanningslinjer etter behov og ikke utelukkende etter økonomi burde være selvsagt.

Det er viktig å støtte bøndene. Kanskje viktigere enn du tror?
Les hvorfor HER

Flere yrkesgrupper vil rammes av disse nedleggelsene enn bønder, men det er hvordan det rammer selve primærnæringen som er det virkelig bekymringsverdige sett i et beredskapsperspektiv. Er din og min sikkerhet virkelig ikke viktigere for styresmaktene enn at de kan stryke noen av grunnpilarene i beredskapen vår med et pennestrøk?

Det koster for mye å opprettholde utdannelsen av framtidens matprodusenter, så vi lar det være. Hva slags logikk er det?

Det er på bygda det skjer

Argumentet om at elevene kan studere privat eller reise lenger holder ikke vann. De yngste er ikke engang 16 år når de begynner på sin videregående utdannelse. Hva skal vi egentlig forvente og forlange av ungdommene?

Hva jordbrukslinja angår må det også tas hensyn til de elevene som har en odel hvilende på sine skuldre. Dersom de må reise vekk for å få lagt grunnlaget for den utdannelsen de trenger for å kunne utføre sitt yrke best mulig i framtiden, vil de kunne gå glipp av viktig kunnskap hjemme. Kunnskap som kanskje er umulig å ta igjen på et senere tidspunkt. Hva vil gå tapt?

Dessuten er det nå engang slik at brorparten av den maten vi trenger ikke produseres midt i bykjernene. Det er på bygda det skjer. Stikk i strid med hva politikerne kanskje liker å tro, så er bygda ganske utbredt. Også her i Østfold, om vi nå skal bli stedsspesifikke. Bygda er ikke bare en plass oppi en dal, langt vekk. Ta en titt på to sider av E6 langsetter landet her, så ser du at bygda er flere steder.

Skal vi holde liv i landet vårt må vi bebo det. Skal vi kunne bo her, må vi ha mat og den må noen lage! Sånt krever kunnskap. Pallekarmer alene og eksport er ikke nok i det store bildet!

Trenger vi virkelig ikke mat?

At vi fra tid til annen må ta en diskusjon på hvordan økonomien her i landet skal fordeles på hint og annet, er jo så sin sak. Ikke at det diskuteres så mye heller, kanskje, for i en diskusjon er man jo ofte åpen for andre synspunkter enn sine egne. Man diskuterer for å komme fram til enighet og til og med kanskje å utfordre og utvikle sitt eget syn på saken. Slik har jeg ikke helt inntrykket av at det fungerer mellom politikere og befolkning. I demokratiet.

Men, at vi skal måtte argumentere for at vi trenger mat på bordet, dét forstår jeg ikke. Det handler ikke bare om skolekutt. Det handler også om jordbruksforhandlinger. Vilje til å tilrettelegge for matproduksjon i et land med de beste forutsetninger for nettopp dét. Skulle det virkelig være nødvendig å si til politikerne – våre folkevalgte ledere – at vi ønsker mat på bordet? Mat, og en garanti for at vi selv kan produsere den uavhengig av om resten av verden går av hengslene?

Det burde gå helt av seg selv, det, uten at du og jeg skulle behøve å bekymre oss eller bruke tid og krefter på å slåss for det. Vi burde kunne stole på at de vi har valgt til å styre for oss, gjør det på en slik måte at vi er trygge når det røyner på.

I «beddøkken» lærte vi om Maslows behovspyramide, og det var kan hende det mest nyttige av alt en blåruss lærte: Primærbehovene må dekkes først – og før noe annet. Er ikke primærbehovene dekket, har vi heller ingen andre behov. Det er kanskje noe å tenke på når kuttekniven kvesses. Mat er et primærbehov. Ja, med mindre du ikke er politiker, da. Det inntrykket som er i ferd med å feste seg på bygda, er nemlig at primærbehovet da, er å få vinne konkurransen om det største egoet og å vise til flest klipte snorer (og brente broer).

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg