Trenger jeg det virkelig?

Julen er for lengst blitt en pengegalopp. Trenger jeg det virkelig? Det er et spørsmål både du og jeg bør stille oss selv nå i førjulstiden. For dette, det går ikke lenger!

Et sorgens kapittel

Jul. Vi har allerede kommet til desembers sjette dag, og vi må snakke litt om jul, dere. Det er et sorgens kapittel av en høytid for mange, og mest sannsynligvis også for de som ikke engang vet det selv!

Du skal ha levd ganske skjermet om du den siste tiden ikke har sett det som har vært skrevet om mange menneskers fortvilelse nå som kosen står og skriker på tunet. For ikke å snakke om alle ønskene om julehjelp på Finn.

Jeg, som knapt kan få meg til å be om hjelp til å rydde av bordet etter et selskap, kan bare ane hva det koster å skrive og publisere en annonse der man ydmykt ber om en hjelpende hånd for å gi barna sine en julegave og litt ekstra på bordet julekvelden. Jeg ser på min egen handleliste før jul. Trenger jeg det virkelig?

Pengenes verdi

Jeg kjenner at jeg blir litt fortvilet, jeg også. Fattigdom kan ha sitt utspring i så mangt, og jeg vet godt at ikke alle har en femtilapp ekstra. Ja, kanskje ikke engang en femmer. Jeg tror ingen kjenner pengenes verdi som dem som ikke har penger.

Man kan selvsagt bli sint også, fordi mennesker i Norge i 2022 ikke engang har nok til en sjokoladekalender, julegaver til sine nærmeste og et ribbestykke. Likevel blir jeg mest fortvilt fordi så altfor mange av menneskene i Norge i 2022 ikke forstår verdiene av hva de har!

Trenger jeg det virkelig?

Jeg har tenkt på vår jul, hva vi legger i den og hvordan vi feirer den. Vi har ikke all verden å rutte med vi heller, men for all del – vi har til kalendere til ungene, julegaver og alt det andre vi syns vi trenger nå som vi så absolutt skal kose oss. Men hva trenger vi egentlig? Hvor får vi disse behovene fra?

Greit, så lager man ikke et englekor av doruller og gir fjortenåringen sin i julegave, men det handler om å legge lista litt lavere. For oss alle! Et par hakk – eller etasjer – ned, kanskje. En forventet sum på nesten 12 000 kr per innbygger i årets julehandel? I vår husholdning er vi fem personer; det ville være galskap å bruke 60 000 kr på julehandelen for vår familie!

Hvor er vi på vei?

Jeg klarer ikke helt å tro det jeg leser når jeg ser enkelte lage pakkekalender med en snittpris på 100 kr dagen og vel så det. Forleden dag så jeg en overskrift som fortalte at en toåring hadde fått en iPhone i kalendergave! Dette er selvsagt langt fra normalen, men bare det å vite at det skjer. Hvor er vi på vei?

Vi har også pakkekalender, eller adventskalender som vi heller kaller det til tross for gavepapirer. En mandel til hver av ungene en onsdag vi skal ha grøt til middag. Penn og papir en annen dag: Vær så god, nissen ber om ønskeliste. En pakke melis fordi vi skal pynte pepperkakene. Lørdagsgodt; om de får det av nissen i kalenderen eller av mamma er ikke så nøye, men det gir det lille ekstra av magi om det er nissen som deler. Jul skal være å glede seg – ikke å grue seg.

Trenger jeg det virkelig? Ta ansvar!

Eller å fortvile. Og vi har et ansvar, vi som har den tikroningen til en sjokoladekalender. Vi som har nok til å møte jula med et smil, og slipper å snu oss vekk fra barna slik at de ikke må bære tyngden av våre tårer. Vi må ta et felles ansvar for å ta jula tilbake! Til «bæssmorshjemmet» og det lune fanget. Det er en tendens at juletreet mister følelsen i foten, lesset ned av gaver som det er. Det meste kjøpt med en prislapp så høy at man må stille seg spørsmålet: Trenger jeg det virkelig?

Den er kanskje fattig som ikke har noe å gi, men den er også fattig som ikke ser en gaves verdi. Den verdien som ikke kan måles i penger. Besteforeldrene mine forteller om en tid da raggsokker var selvfølgelige julegaver, og sjokolade og appelsiner var ekstravagant. Nå har vi tilgang på alt, men likevel så lite.

Jeg har snakket med flere jeg vokste opp samtidig med, og ingen av oss kan huske at noen var fattig og noen var rik. Nå vokser mine barn opp, i et land hvor noen ikke så mye som orker å ta spillkonsollen ut av julegaveesken, samtidig som noen ikke engang har til julemat på bordet. Som mor – og medmenneske – blir jeg fortvilt. Jeg vil ikke ha det sånn!

Vi må si nei!

Hva kan jeg gjøre? Selvsagt kan jeg dele av mitt. Jeg kan bake litt ekstra med julekaker, pakke inn en gave til, og sende noen oppmuntrende ord. Men, i lengden, vil det monne? Jeg tror ikke det! Jeg tror ikke det hjelper om jeg gir av min overflod om jeg ikke også gir et bidrag for å lette presset.

At jeg har penger nok til å kjøpe et lass av gaver til våre tre, betyr ikke at jeg behøver å gjøre det! Har du tenkt på at du, som kanskje har penger nok, ved å si nei til noe likevel, hjelper de som ikke har pengene i det hele tatt? Ved å si nei til den lekelandbursdagen, hjelper du kanskje de foreldrene i klassen som knapt har råd til hjemmebursdag. Ved å si nei til den jakka til 2 000, hjelper du den aleneforelderen som bare har 200 kr å bruke på en jakke den vinteren. Vi må senke kravene – også til jula!

Dette gjelder ikke bare i jula.
Se mine tanker rundt barnebursdager HER

Flytte fokus og senke forventningene

Tenk om vi alle kunne gjøre en innsats for å gjøre desember til en hyggelig annerledes-måned. Flytte fokus vekk fra gavejaget og alt som koster penger, og så sårt tydeliggjør forskjellene mellom oss. I stedet: Sett av tid! Til dine – og til naboen. Kanskje ser du at naboen har nok å stri med? Invitere dem over på en middag eller en enkel kaffekopp. Kanskje kan nabobarna få være med på deres juleverksted? Og så må vi gjøre noe med forventningene! Trenger jeg det virkelig? Alle tingene?

Filmkveld. Grove vafler i stedet for brød til kveldsmat. En mandel i middagsgrøten, og finneren får en kompliment. Les en julefortelling sammen.Invitere til kakebakespleiselag; alle tar med én ingrediens hver og så deler dere baksten mellom dere.Gå en tur i skauen og finn naturlig julepynt; kongler, mose, granbar. Tenk om vi kunne fylle desemberdagene med slike enkle gleder som ikke koster noe ekstra? Husk at den som kan glede seg over lite, har mye å være glad for.

Det er også viktig at vi voksne går i oss selv! Barna får forventningene sine fra et sted, og de er vi som voksne med på å styre. Selvsagt skal barna få ha ønskelistene sine. Og det er fint om vi kan hjelpe hverandre slik at alle får oppfylt noen av ønskene, men tenk om vi en dag kunne komme dit at barna våre vil være mer opptatt av å dele opplevelsene med hverandre, enn å fortelle om gavene? «Vet du hva jeg gjorde i går?» Da tror jeg kanskje at flere vil kunne oppleve seg selv mer inkludert. Mindre annerledes. Det vil ikke gi mer penger i pungen, men kanskje kan det sette oss litt mer på likefot?

Trenger jeg det virkelig?

Selv har jeg stilt meg følgende kontrollspørsmål nå i starten på julestria: «Trenger jeg det virkelig?» Nei. Jeg trengte ikke fem ekstra svibler i gangen, bare fordi jeg alltid har hatt det. Nei. Vi trengte ikke enda en kalender. Jeg vet at det ikke monner all verden, men ett sted må vi starte. Jeg starter her. Hvor starter du?

Jeg ønsker for dere alle som leser og følger hverdagen vår her på Fjellborg at dere må få en god advent. Vi har alle vårt som vi «må» for å få den rette julestemninga, men stopp likevel litt opp og tenk etter: Trenger jeg det virkelig? Og tenk på din neste. Nå må vi ta oss sammen!

Førjulshilsen fra ei sliten husmor som må ha kaffe. Virkelig.

Om du deler mine tanker rundt julepresset, så del gjerne dette innlegget i dine kanaler. Kanskje kan vi få til en liten juledugnad? #trengerjegdetvirkelig?