Sjølforsyningsgrad – bør vi bry oss?

Det er krig i Europa. Det er priskrise på det meste, og verre er det spådd å bli. Med hva med sjølforsyningsgraden vår? Det er jammen også litt krise. «Kan ikke bøndene bare produsere mer, da?» spør veslekæll. Tja. Hva skal vi si til neste generasjon, egentlig?

Sjølforsyningsgraden er hett tema

De siste dagene har sjølberging vært et hett tema rundt matbordet her på Fjellborg. Ungene er godt oppdaterte på nyhetsbildet og vet hva som rører seg i Europa og verden for øvrig om dagen. Ikke minst får de jo med seg praten oss voksne i mellom også. Nå på høsten dreier den seg jo ikke sjelden om mat og årets avling.

Særlig veslekæll på snart elleve har mange gode og reflekterte spørsmål rundt temaet. Han gjorde store øyne forleden dag da Norges sjølforsyningsgrad ble nevnt. Han skjønner godt at 40 % ikke er særlig mye.»Men kan ikke bare bøndene lage mer mat, da?» undret han seg. Det er jo absolutt et legitimt spørsmål, dét, og hadde det bare vært så enkelt.
Vi har jo penger!

«Jammen skal andre sulte, da? Bare fordi vi har mer penger?» Ja, for det er jo tilsynelatende slik de norske myndighetene opererer. Vi har penger å kjøpe mat for, og da kjøper vi den der det er billigst. Det er ikke i Norge. At forsvinnende 0,07 % av vår egen befolkning er bønder, og at denne andelen er synkende, tar de åpenbart med knusende ro. Vi har jo penger!

«Men hva gjør vi hvis de andre ikke har mat å selge da?» ville veslekæll vite. Ja, hva da? Husbonden og jeg ble ham svar skyldig. I alle fall på statens vegne. For egen del mener vi jo å vite hva vi skal gjøre: Vi må produsere mer mat selv. Norge må øke sjølforsyningsgraden!

Hva gjør vi den dagen?

Men det er klart, vi kan stemme og velge og vrake i politikere. Til syvende og sist kan vi bare håpe at de forstår alvoret før det er for sent. Før kunnskapen om hvordan vi faktisk lager mat – etter norske forhold – forsvinner. Det er, slik jeg ser det, en reell bekymring all den tid vi bor i et land der matprodusentene blir færre og befolkningen flere. Hva gjør vi den dagen «de andre» ikke har mer mat å selge oss? Og vi ikke vet hvordan vi lager mat selv? Vi kan ikke leve på penger.

Veslekæll synes jo dessuten, med sin barnlige rettferdighetssans, at det er helt hårreisende at folk i andre land må sulte fordi det er mer lukrativt for myndighetene der å selge maten til oss. Fordi vi kan betale gode penger.

Rettferdighetssansen ligger dypt forankret i de fleste av oss, og selv om vi vel kapitulerer noe med årene fordi erfaring lærer oss at verden ikke er basert på rettferdige prinsipper, så er det vanskelig å finne gode svar når et elleveåring stiller slike spørsmål. Du får en følelse av å servere verdens realiteter på en langt mer brutal måte enn ved å ta med en treåring på slakt!

Hæ? Treåring på slakt? Jada, det går helt fint.

Se bare HER

Vi er sårbare

For hvert svar, kommer et nytt «jammen» og for hvert jammen er det like vanskelig å finne et svar som ikke provoserer – også en selv. For ja, vi er vettskremt! Selv om vi med intellekt forstår mekanismene som styrer det hele, gjennom marked, politikk og økonomi, så forstår vi det likevel ikke. Åssen kunne det gå så utfor med oss? Ja, når vi tenker på sjølforsyningsgraden, altså?

På det spørsmålet har jeg en klar teori. De fleste med et visst behov for velstand og luksusgoder ville kalle den for bakstreversk. Likefullt mener jeg at den måten vi har valgt å organisere samfunnet vårt på har ført oss i denne knipa. Økonomisk vekst er ikke bærekraftig i lengden, og vi har latt veksten effektivisere oss til sårbarhet.

Ja, for det er jo sårbare vi er! En sjølforsyningsgrad på 40 %; hvor lenge holder det liv i oss i en krisesituasjon? Det er ikke så lenge siden bønder slaktet hele eller deler av besetningen sin her til lands fordi tørken umuliggjorde å skaffe fôr til dyrene. Den besetningen de slaktet skulle fødd oss. Langt nærmere i tid ligger stengte grenser. Husker du hvordan surdeigsbølgen slo innover landet?

Jeg har berørt dette temaet tidligere i år også. Husker du Poteter i krisetid?

Innlegget finner du HER

Sjølforsyningsgraden – ditt ansvar?

Det enkle svaret er jo at hver enkelt i større grad tar ansvar for seg selv. Sånn apropos bakstreversk, men ideelt sett; hadde hver som har plass til det dyrket noe? I våre skjøtepapirer på Fjellborg står det at inntil 400 m² av tomten kan brukes til å dyrke mat. Åpenbart var det slik det ble skrevet og gjort på 1960-tallet. Hva hvis det i stedet for kan stod skal?

Landet gror igjen og vi har ikke mat. Der det før vokste beter og poteter står det nå Georginer og Margeritter rundt om i hagene. Definitivt mindre arbed med de Margerittene, men dersom velstanden vår stod og falt på den hageflekken? Det å ha mat på bordet må jo også regnes som velstand?

Kunnskap må bevares

Ikke at jeg nødvendigvis mener at det må være et enten eller heller, men jeg håper du forstår hvor jeg vil med dette tankeeksperimentet. Vi må ta vare på kunnskapen! Og kanskje vel så viktig: Forståelsen for at kunnskapen er viktig. Hvor kan vi få den forståelsen fra, når det likevel er så lettvint å gå i frysedisken på Kiwi å kjøpe kylling fra Danmark og frosne brokkolibunter fra et ukjent opprinnelsesland «i eller ikke i EU»?

Kan hende kan vi bare få den forståelsen om vi selv får kjenne det på kroppen. Hva det vil si ikke å få det vi er vant til altså, av mat. Det ville jo være fryktelig! Særlig hvis vi før det skjer har mistet den kunnskapen vi trenger for å unngå å kjenne på det.

Sjølforsyningsgraden må tas på alvor

«Nå må ikke du se så mørkt på det, da!» Neida. Men verden er i endring! Noe har skjedd. Et spørsmål om klima ligger også mellom linjene her. Kan vi sende jorda videre, i den standen vi ønsker, til neste generasjon – til elleveåringene – uten å tenke over disse spørsmålene? Eller kan vi bare fortsette å øke vår økonomiske vekst og velstand?

Jeg mener svaret gir seg selv: Vi kan ikke fortsette som vi har gjort til nå. Vi må gi avkall på noe, og også brette opp ermene. Ja, ta ansvar for oss selv, rett og slett. Er det ikke det vi alle på individuelt nivå stort sett også ønsker? Å ta vare på oss selv? Merkelig da, at vi ikke ønsker det på nasjonalt nivå.

Har du et godt svar til neste generasjon?

Veslekællen vår ble ikke særlig mye klokere av svarene vi gav på spørsmålene han stilte. Ikke vi heller, for den saks skyld. Det kan jo ikke forsvares, sånn vi holder på her til lands. Jeg syns imidlertid det var spennende å høre hans tanker rundt temaet, for det er han som er neste generasjon. Det var også gøy å se ham rette seg litt ekstra opp i ryggen.

Hvorfor, det får vi nesten spare til neste innlegg, for dette blir langt nok, men at sjølforsyningsgraden er viktig for egen overlevelse er det liten tvil om. Det bør vi kanskje tenke litt gjennom noen hver, uten nødvendigvis å male fanden på veggen av den grunn?

Hva tenker du om sjølforsyningsgraden her til lands? Har du et godt svar til han på nesten elleve, som lurer på hvordan vi kan kjøpe maten ut av munnen til de som er mindre heldig stilt enn nordmenn? Det er et tema som åpenbart ikke debatteres nok, all den tid politikerne kjører på som de gjør.

Vil du ikke gå glipp av fortsettelsen på dette innlegget, kan du legge igjen e-postadressen din under her. Da får du et varsel så snart både det og andre nye innlegg publiseres på Hverdagen på Fjellborg.

Og du, ikke glem at det er lov å dele videre!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg