Sjølbergingens livsviktige funksjon

Det er 8.mai og årets viktigste flaggdag. Mens flagget vaier i vinden, går mine tanker til sjølbergingens livsviktige funksjon i krisetider. Én gang var det ikke bare en livsstil.

Glemme bekymringene

Det er vanskelige tider for husmødrene nå, men med god vilje og godt mot må vi se å komme over vanskelighetene. Det gjelder å finne den billigste, men allikevel beste form for oppvaring av grønnsaker og bær. Alle som har ansvar for kostholdet, har fått en ganske annen forståelse av grønnsakers og røtters betydning i den daglige kost, alltid – og ikke minst i krisetider. Hver husmor som har en hageflekk, bør i så stor utstrekning som mulig selv forsøke å produsere til eget behov.

Hver fotsbredd disponibel jord må dyrkes og er forhåpentlig i god fart med poteter, kål, gulrøtter m.m. Det har uendelig meget å si dette å kunne høste inn vinterforråd fra egen hage. Tenk om man kunne få litt mer av landet inn til byene! Arbeidet i hagen binder familien sammen, hos dem alle vekkes kjærlighet til naturen og derved framfor alt til deres egen lille hage.

Min erfaring er at neppe noe gir mer glede enn et jordstykke, en hageflekk – stor eller liten – man selv har arbeidet opp og som gir god høst. De små omsorger for hvorledes der skal graves og gjødsles, hvorledes plantene best skal passes for frost, tørke osv. gjør, at man glemmer litt de store bekymringer kanskje.

Anstrengt matsituasjon

Slik innleder Henriette Schønberg Erken sin lille bok om Sylting uten sukker eller med lite sukker. Ordene er skrevet i juni 1940. Norge var to måneder inn i okkupasjonstiden da Schønberg Erken pekte på sjølbergingens livsviktige funksjon i noen enkle ord. Kanskje ante man, men ennå hadde neppe menigmann evne til å forstå og ta innover seg hvordan matsituasjonen i landet ville utvikle seg over de neste fem årene.

«Naturligvis hadde de skaffet seg litt ekstra ved å betale enormt for det. Litt flesk og egg, en flaske fløte av og til. Men hva hjalp det i en så stor familie (fem stykker og barnepleiersken, min anmerkning). De hadde litt godt til søndag middag, ellers var det mest lutefisk og småsild og av og til grå fiskepudding som falt fra hverandre. Kjøtt var overhodet aldri å få, men oppover Bygdøy allé kjørte det daglig store tyske lastebiler breddfulle av okse- og griseskrotter. Det var daglig liv i Norge 1943 å se andre ta den maten en selv skulle ha.»

Utdraget er hentet fra Evi Bøgenæs’ Vi skal aldri glemme (1945). Selv om det er en skjønnlitterær bok, så er det en absolutt tidsriktig beskrivelse av situasjonen i Oslo. Jeg har sett det gå igjen i skjønnlitterær så vel som faglig litteratur.

Vi skal aldri glemme!

Les fjorårets 8.mai-innlegg HER

Hvilken lettelse det må ha kjentes som da friheten var et faktum 8.mai 1945? At situasjonen ikke ville bedres over natten var vel noe en hver var innforstått med, men det var i alle fall et klart håp om bedre tider.

Sjølbergingens livsviktige funksjon

Det er ikke lenge siden. Ikke historisk sett. Ikke opplevd heller; ennå er det mange som kan dele egne minner fra denne tiden. Likevel, har vi forståelse for sjølbergingens livsviktige funksjon?

Som «et flammende merke i rødt, hvitt og blått» blafrer det i toppen av flaggstanga i dag. Det er den flotteste flaggdagen av dem alle, syns jeg. Flaggdagen for frihet. For at jeg kan leve i fred. Det er ingen selvfølge.

En selvfølge er det heller ikke å åpne matboden og se det bugne. Det har jeg tenkt litt ekstra på i dag, der jeg har ligget på alle fire i kjøkkenhagen og plantet og sådd. Jeg har vært i hønsehuset og hentet egg og jeg har vært i fryseren og hentet opp koteletter fra grisen vi slaktet i høst. Det er mat. Skaffet til veie gjennom en livsstil, men hva om det ikke hadde vært slik? Hva om sjølbergingen faktisk hadde tjent en livsviktig funksjon for oss, slik den gjorde det for husmødrene som Schønberg Erken beskriver i 1940.

De kunne mye i gamledager som vi kanskje burde vokte oss vel for å glemme.

Les mer HER

Innimellom hender det jeg omtaler grisene våre som villagris. Et begrep som stammer fra krigens dager, da gris ikke var bare noe man holdt på de ordentlige bondegårdene, men også sånn som her på Fjellborg – eller i byen for den saks skyld. Kaniner var et kjærkomment tilskudd i flere husholdninger, og jeg har til og med lest om katter som litt for plutselig forsvant fra bygårdene i Oslo. Det var andre tider.

En hvilepute?

Men, at det var andre tider; er det tilstrekkelig for at det kan være en hvilepute for nordmenn i dag? Jeg har lest kronikker i dag som minner oss på verdenssituasjonen – også på europeisk jord – og Norges forpliktelser gjennom Nato. Nærmest daglig leser vi om trusselen fra øst. Det planlegges og tilrettelegges for en historisk opprustning av forsvaret.

Hva med sjølbergingen? Hva med sjølbergingens livsviktige funksjon om nye jagerfly og avansert, teknisk militærutstyr skulle komme til nytte? Måtte Gud forby, men dog. Det er et tankekors. Særlig for den som har fulgt en anelse med i Stortingets behandling av opptrappingsplanen og nå jordbruksoppgjøret.

Dette temaet berørte jeg i et innlegg tidligere i våres her på Hverdagen på Fjellborg.

Du finner det HER

Jeg hørte flagget rasle over meg i den svake vinden da jeg arbeidet ute i dag. I en hverdag som sjølberger er det naturlig at tankene beveger seg i retning av det slitet mine oldemødre daglig hadde i harde krigsår for å skaffe nok mat på bordet. Ingen av dem bodde slik til at grå fiskepudding var alt som var å få, men med store ungeflokker – et par av dem talte fem – må det ha vært et slit. Jeg vet at det som var oldemors hage i min levetid, én gang var oldemors kjøkkenhage. Kan hende med god oppmuntring fra Schønberg Erken, for alt jeg vet.

Sjølbergingens livsviktige funksjon

Jeg kjenner på frydefull gåsehud når jeg leser Henriette Schønberg Erkens ord. Jeg syns det er så vakkert! I stor grad gjør hun ikke annet enn å beskrive nettopp det fine ved å være sjølberget på det en kan. At hun ikke bare trekker fram sjølbergingens livsviktige funksjon for å overleve rent fysisk, men også den mentale avlingen.

Jeg deler Henriettes erfaring i opplevd glede over en hage som gir gode avlinger. Det er en drivkraft i seg selv for å holde på med det en gjør. Jeg håper også jeg klarer å formidle noe av det gjennom Hverdagen på Fjellborg her, slik som Henriette Schønberg Erken gjorde det gjennom sine ord i 1940.

Trenger du noen gode grunner til å komme i gang med sjølberging i egen hage?

Sjekk ut DENNE lista!

Ja, for man blir glad! Mestringsfølelsen når det funker i kjøkkenhagen er ulik all annen mestringsfølelse. Det er ikke bare et blaff av stolthet over egne prestasjoner som glemmes i samme nu som neste prestasjon er et faktum. Å produsere mat til familien og seg selv gir en mestringsfølelse som legger seg som en grunnmur av trygghet i kroppen. Det gir en varig ro, for man vet at man kan.

Og – kanskje er Henriette Schønberg Erken også inne på noe: Det får tankene over på noe annet, uansett hva «krisen» består i, det å pleie sin egen lille hageflekk med nyttevekster. Kanskje er dette en av sjølbergingens livsviktige funksjoner som er vel så viktig som maten en får på bordet. Mange av oss behøver ikke gå lenger enn en tre, fire år tilbake i tid for å kunne se en påfallende likhet. Hvilken funksjon fylte ikke egentlig de mange, nye pallekarmhagene i den tiden coronapandemien herjet?

Vi skal aldri glemme

Vi skal aldri glemme, er det sagt. Og det en oppfordring å ta på alvor, det. Også når det gjelder sjølbergingens livsviktige funksjon.

Den er absolutt viktig i krisetid, og den vet vi aldri når rammer. Men, sjølbergingen tjener en viktig funksjon i normale tider også. For mange som en livsstil, men for vel så mange og kanskje langt flere også en livsnødvendighet de ikke er bevisst? Også har vi selvsagt beredskapssiden av det hele også, og det faktum at normaltid her ikke nødvendigvis betyr normaltid overalt.

Jeg har berørt de temaene også, her på Hverdagen på Fjellborg, tidligere.

Les Sjølberging er beredskap HER

8. mai er en festdag. Vi minnes frigjøringen og de menneskene som gjorde det mulig gjennom sin innsats, ubegripelig for de fleste av oss. Men, frigjøringsdagen er også en påminnelse om det vi ikke skal ta for gitt i eget liv. Fred, for eksempel, eller mat på bordet. Fellesskapet også, kanskje, men det er en annen historie.

Og den historien har jeg for så vidt skrevet allerede.

Du finner den HER

Og så tror jeg konklusjonen får være som så, at en hver får gjøre så godt en kan, enten det er krise eller ei. Med god vilje og godt mot, som den salige Henriette sa. I morgen skal jeg dele med deg en dessert fra hennes Stor Kokebok, nettopp i anledning dagen i dag.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg