Potetferie

Hva annet skal man bruke en solskinnsdag i potetferien til egentlig, om ikke tre generasjoner skal ta opp poteter sammen? I dag har vi hatt en skikkelig fin dag på Fjellborg!

Unntaket som bekrefter regelen

Det er torsdag i dag, og det betyr jo at vi egentlig skulle hatt Prosjekt Henriette her på Hverdagen på Fjellborg i dag. For første gang i hele prosjektets levetid skal vi gjøre et lite unntak. Det er jo det som bekrefter regelen også, ikke sant? Men, nå lærte jeg en hel masse om både Henriette Schønberg Erken og husstell i går, og egentlig så beveger vi oss i samme sfære til tross for at ukas oppskrift må vente en dag.

Det er jo fordelen med å være sin egen redaktør også, for da er det jeg selv som setter tidsfristene. Så, for denne ukas skyld bestemmer jeg at torsdag er i morra. I alle fall i Prosjekt Henriette-øyemed.

Det har seg nemlig sånn, at da jeg kom hjem fra en spennende dag i Oslo i går, så fikk jeg høre at han bestefar hadde vært en tur oppom oss i løpet av dagen. Han hadde bestemt seg for, fikk jeg vite, å bruke dagen i dag til å ta opp poteter med ungene! Det er jo, tross alt, potetferie.

Potetferie som seg hør og bør

Det har i alle fall ikke gått veslebror forbi at det er. Potetferie, altså. Han har nesten ikke snakket om noe annet hele uka, for dette har han lært, at i gamle dager het høstferien potetferie! Og, vi har jo poteter, så hva annet skal man liksom bruke ferien på enn å ta opp poteter?

«Ikke sant at det het potetferie da du var liten, gammel-faffa?» ville veslebror vite. Gammel-faffa kunne bekrefte det. Han er født i 1939, så da han var barn var det poteter som gjaldt i ferien. Det er kanskje noe med at slekt skal følge slekters gang?

Det er jo faktisk bestefars fortjeneste at vi har poteter her på Fjellborg også. Det var liksom han som satte det i gang for noen år tilbake, da han mente det var på tide å lære oldebarna å sette poteter. Sånt må man nemlig kunne, syns bestefar, og noe har åpenbart gått inn gjennom det ene øret uten å forsvinne ut av det andre på tre blad vesle: De er nemlig enig i at sånt må man kunne!

Er det vanskelig å dyrke poteter?
Finn svaret HER

Og i dag kom altså gammel-faffa og hjalp til med å ta opp poteter. Slik hadde det seg at tre generasjoner stod med pompen i været og pella pottit så det gren etter på potetjordet her på Fjellborg i formiddag.

Alder ingen hindring

Jeg håper potetferien blir minner som ungene sparer på og husker når de blir voksne. At når de selv er i åttiårene vil huske hvordan de plukket poteter på høsten, sammen med oldefar. Altså, når veslebonden, for eksempel, er like gammel som gammel-faffa er nå, så vil det være 160 år siden gammel-faffa ble født!

En kan jo nesten bli blank i øya av mindre. Så har det da også streifet tankene noen ganger der ute på potetjordet i dag, hvor heldige barna våre er som faktisk får oppleve dette. Én ting er nå å plukke poteter, men å få lov til å gjøre det sammen med gammel-faffa på 85! Samtidig som han forteller og svarer så godt han kan på alle da du var liten-spørsmål. Ungene er flinke til å stille de spørsmålene. Jeg håper de husker svarene så de kan bære historien videre.

Selv husker jeg også hvordan potetferien ble brukt til å plukke poteter. Ja, eller om det var nøyaktig i høstferien eller ikke, husker jeg forresten ikke så nøye, men at vi tok opp poteter? Dét husker jeg! Bestemor, bestefar, mamma, pappa og tantene mine. Jeg har noen vage minner om pastell, så det er nok tidlige minner om moten var dagsaktuell.

Livstråden i poteta

Livet på Fjellborg har sånn sett ikke endret seg stort, til tross for at (ti)årene har gått. Jeg liker kontinuiteten i det. Den røde tråden. Ja, livstråden, som gårsdagens nye bekjentskap så fint kalte det.

Jeg tror bestefar også liker det. Å se at noen tar det med seg videre. «Tenk hva poteta betydde for oss under krigen», funderte han mens han krøp rundt på alle fire mellom rennene og «pellæ». Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig og var meg samtidig bevisst at jeg faktisk har en viss anelse. Takket være både Henriette Schønberg Erken og andre samtidige har jeg lært.

Poteta har til og med reddet meg i søthungrige stunder! Da jeg hadde gallesten i vinter var poteter alfa og omega!
Se bare HER

«Det er i grunnen en takknemlig jobb å pelle poteter», fortsatte bestefar. «Så lite ærbe’ og så mye mat!» Nok en gang var det bare å si seg enig. «For ikke å snakke om hvor mye variert mat,» utdypet jeg, og tenkte på alt vi kan lage at potet. «Jo, poteter må’n ha!»

Potetferie

Nå skulle man kanskje tro at ungene ikke likte tanken på en ekte potetferie? Men joda! De koste seg som bare det i dag. Å gjøre sånt som man gjorde i gamle dager syns de er veldig kjekt. Ikke minst å få lov til å hjelpe til med noe «ordentlig» i husholdningen. Ingen skal komme og si at det å ta opp poteter ikke er ordentlig arbeid, i alle fall.

På en torsdag og allting, bør vi jo trekke fram en Stor Kokebok-favoritt med potet også?
Prøv DENNE, du!

Gammel-faffa koste seg også i dag. Han sa det flere ganger mens vi stod bøyd over grepet og grov, og ringte meg igjen i kveldinga for å fortelle det samme. «Også så mye poteter det var! Du verden for ei avling!» Og det var en god avling i år. Ti smekkfulle sekker bar vi i hus etter å ha sortert etter størrelse. Hver av dem på antakelig nærmere femten kilo. Vi skal nok klare oss til over vinteren med dette, ja.

Veslebror tenkte nok ikke så langt fram som til våren i dag. Ja, for mens han gikk der og gravde i jorda og nøt potetferien sin, så kom det plutselig ut av det blå: «Ribbe! Jeg liker ribbe og potet.» Flaks, da, at mamma ikke kaster mat, men heller tar vare på restene. Ja, for hva tror du ikke jeg fant i fryseren om ikke en boks med ribberester fra i fjor og litt medister? En pøs med surkål og en med sausrester fant jeg også, så det ble et riktig julemåltid i dag, det! Og selvsagt: Med poteter attåt.

Nå er potetene i hus. Jeg er lettet. Og takknemlig. Ikke bare for all maten vi nå har høstet, men også for dagen og minnene. Og for bestefar og bestemor og de verdiene jeg har vært så heldig å få lov til å forvalte videre fordi noen har gitt meg kunnskapen til det. Det er en trygghet.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg