På hoggestabben

Selv om det tidvis kan se veldig idyllisk ut å leve livet slik vi lever det her på Fjellborg, så er det ikke bare solbærsaft og jordbærsyltetøy. Det er en god porsjon skitt og svette, det er liv, og det er forvaltning. På lørdag måtte vi gjøre en jobb som innebar samtlige av de fire sistnevnte elementene, og det var en jobb i alle fall undertegnede hadde kviet for en god stund.

Jeg liker nemlig ikke tanken på å være herre over liv og død. Jeg føler ikke at det er min oppgave, samtidig som det er jo på sett og vis nettopp det det er, om man skal se litt brutalt på det. Da det påskeaften klekket kyllinger her på Fjellborg (NB! Linken viser søte påskekyllinger, og står i sterk kontrast til dagens realiteter), var vi fryktelig spente på å se dem vokse opp. Det har de nå gjort, og det var på høy tid å rydde litt i flokken. Det viste seg nemlig at opptil flere av dem var haner, og seks haner i én hønseflokk blir for mange. I tillegg hadde vi også en noen høner som hadde sluttet og legge egg, og som rett og slett var gamle. Det var tid for å slakte.

Akkurat selve utvelgelsen – hvem som er store nok og flotte nok til å føre sine gener videre – er ikke spesielt ålreit, syns jeg. Det er også den delen jeg alltid gruer mest for når det er tid for slakting på Fjellborg. Å avgjøre at noen skal dø? Ikke trivelig. Men, om dere nå kan forstå meg rett, så er resten av slaktejobben i grunnen ganske morsom. Å se at man får det til, og at man lærer og erfarer av arbeidet man gjør – det er gøy. Å kjenne på at man på enkelte områder er selvstendig og sjølforsynt, og vet at dyrene har hatt et godt liv den tiden de har levd – det er gøy. Å se at ungene ivrig trår til i det mest klinete grovarbeidet, deltar og suger til seg kunnskap som tørre svamper, stolte over å få delta – det er gøy. Å gjøre noe sammen og se at det funker – det er gøy.

Guttene, og særlig veslekæll, var med på hele prosessen. Spørsmålene trillet ut som perler på en snor: «Er den død?» (OK, det var det forresten jeg som måtte spørre om sånn omtrent ti ganger for hver hane, der den flakset i vei etter å ha vært på hoggestabben.) «Kan jeg se på vingene?» «Hvor er hjertet?» «Kan jeg ta på’n?» «Er det lungene?» «Oj! Se på bena!» Og vi svarte, etter beste evne, og lot dem få ta på, se på og gjøre.

Vi ribbet og flådde, fileterte, vakuumpakket, merket og frøs, og det kan jeg fortelle, at læringskurven er bratt når man driver med slikt. Bratt og spennende. Husbonden har nødslaktet en god del høns tidligere, men det er første gang vi har gjennomført en planlagt slakt på høns i den tiden vi har hatt dem. Dermed var det også første gang jeg har partert en høne, og hva gjør man, da? Når husbonden kommer trampende inn på kjøkkenet med en hodeløs høne og sier vær så god? Jo, da er det bare å sette i gang etter beste evne. Finne ut av bak og frem og arbeide så forsiktig og nøye med kniven som man kan.

Fire haner og tre høner gikk på hoggestabben den lørdagen. Det har blitt mer ro i flokken, og mye god mat i fryseren. Synes du det høres grotesk ut? Den morsomste siden ved landlivet er det absolutt ikke, men det er like fullt en nødvendighet. Jeg har vokst opp med dette, og er ikke ukjent med at middagsmaten min har navn, og med tiden lærer man seg å gjøre et markant skille: Når dyret lever, er det et dyr. Det skal få mat og omsorg, og behandles med respekt. Når det er slaktet, så er det mat. Fortsatt mener jeg at det skal behandles med respekt, men underveis må man hele tiden ha det i bakhodet hvorfor man har dyrene. Det er forskjell på en kanarifugl og ei høne. Det skjønner heldigvis ungene også, uten at vi har måttet snakke så forferdelig mye om det. Det er naturlig, og en del av livet.

En del av livet er det også å gjøre feil. Det var nemlig ikke alt under denne slakta som gikk helt etter planen, om man kan si det forsiktig. Jeg har brukt noen dager nå på å manne meg opp til morgendagens blogginnlegg, og jeg tror at jeg er klar. Noen tabber er litt større – og litt mer kostbare – enn andre, og de som allerede har fått høre om den sjefstabba som ble gjort her på lørdag, har nærmest dødd av latter. På min bekostning, ja, men jag bjuder. Titt innom i morra, så skal dere få høre hva dere ikke bør gjøre dersom sjølbergingslivet frister. Vi blogges!