Jeg har slaktet høner og så traff øksa meg

«Jeg har slaktet høner og så traff øksa meg. Det blør masse! Kan du komme?» Jeg kjente ikke igjen stemmen, men det var min. «Kommer med én gang!» svarte den trygge stemmen til naboen, og jeg kunne nærmest høre ham legge på sprang.

Lagelig til for hogg

«Se så, ja. Takk for gode egg og solid innsats», sa jeg og la høna på hoggestabben. Jeg hadde tak litt for langt fram på økseskaftet og tok et bedre tak før jeg hevet hånden til hogg. I det skulderen min senket seg, langt raskere enn jeg opplevde øyeblikket, så jeg det:

Høna vred på seg. Bildet var i endring, og … BANG! Merkelig. Dét gjorde jo ikke vondt? Mye blod da, men, høna lever jo fortsatt. Jeg hadde åndsnærværelse nok til å hogge til igjen så jobben ble fullført, og jeg holdt høna akkurat lenge nok etter bena til at hun ikke skulle springe hodeløs rundt i skauen – og så sprang jeg!

Det kunne vært verre, mener jeg. For veslebror kunne ha vært med. Han var med forrige uke!

Les mer om det HER

Mer enn jeg kunne håndtere

Jeg visste ikke hva som var høneblod og hva som var husmorblod, men det meste var garantert mitt. Jeg kastet et kjapt blikk på pekefingeren og konstaterte at den var med meg, men konstaterte også at dette var mer enn jeg og et plaster kunne håndtere. På badet hang det et håndklede som jeg fikk røsket tak i. Det var slettes ikke rent, men det fikk i øyeblikket være bedre enn ingenting og et brukt håndklede ville uansett ikke være den største kilden til problematikk her.

Jeg fant telefonnummeret til naboen og håpet så inderlig at han var hjemme. En plan for hva hvis ikke rakk ikke engang å ta form før jeg fikk svar. Takk og lov!

Jeg satt meg i trappa mens jeg ventet på å høre lyden av bilen i gårdstunet her. Konsentrerte meg om å holde armen høyt og ellers fundere på hvorfor det ikke gjorde vondt når jeg blødde så veldig. At øksa hadde truffet var jeg nemlig ikke i tvil om. Den dumme høna!

«Jeg har slakta høner og så traff øksa meg»

Vi kom rett inn på legevakta. Ja, jeg sier vi, for makan til nabo! På legevakta måtte jeg for første gang, om vi ser bort fra til naboen, fortelle at «jeg har slakta høner og så traff øksa meg». Den øksa traff tydeligvis like inn til benet, og dermed sendte legevaktslegen meg rett til sykehuset for røntgen uten å gjøre mer enn å surre på noe nytt blodet kunne trekke gjennom.

Jeg lo høyt da jeg omsider fikk ringt husbonden. Da var jeg på vei til akuttavdelingen for bildediagnostikk, der vi også var forrige onsdag. Da med veslebror. «Gjett hvor jeg er! Bare gjett!» Husbonden er åpenbart en ener på quiz, for han gjettet riktig på første forsøk. «Hvem har gjort hva nå, da?» lurte han på, med omtrent samme tonefall som når han lurer på hva det er til middag. Sånn har’e blitt. «Jeg har slakta høner og så traff øksa meg.» «Ja, ja, da får vi gjøre som vi pleier, da», sa han.

Ja, vi får vel det, da, tenkte jeg og fikk tak på skolens rektor. «Hei, husker du den beskjeden du fikk forrige uke om røntgen og hjemme alene når han kommer hjem? Kan ikke du bare gjenta den beskjeden til veslebonden i dag? Ordrett.» Det er greit for en tass å vite hvorfor huset er tomt når han kommer hjem og det ikke er gitt at man får tak i hverandre med det første.

«Hva har skjedd her, da?»

Jeg kom inn på røntgen. Nok en gang måtte jeg forklare: «Jeg har slakta høner og så traff øksa meg.» Fra røntgen ble jeg sendt videre til skadepoliklinikken, og damen i luken ville vite: «Hva har skjedd her, da?» «Jeg har slakta høner og så traff øksa meg.» På dette tidspunktet hadde alt av adrenalin forlatt kroppen, og smertene jeg hadde etterlyst krevde så absolutt oppmerksomhet. Det fikk de også, og damen i luken fikk tak i en sykepleier til meg.

«Hva har skjedd her, da?» ville hun vite. Det var da voldsomt! «Jeg har slakta høner og så traff øksa meg.» «Gjør det vondt?» JA! Jeg fikk et preparat som sendte meg ut på en medisinsk tripp og en seng for min egen sikkerhets skyld. Forbi meg hastet sykepleiere, leger, andre skadde, … Jeg følte meg litt beglodd der jeg lå helt prikket på bena av blod og grisemøkk (dagen startet med måking). Omsider kom en lege.

«Ja-a, hva har skjedd her, da?» Men for svarte svingende, er det ingen som leser et eneste notat på detta sjukehuset, da? «Jeg har sett hva det står i journalen din, men jeg vil gjerne høre deg fortelle», fortsatte han som hadde presentert seg som turnuslegen. Det begynte å demre for meg. «Jeg har slakta høner og så traff øksa meg», gjentok jeg. En ny sykepleier kom inn i rommet. «Huff da, det der så ille ut! Hva hadde skjedd, sa du?»

«Jeg har slakta høner og så traff øksa meg!»

«Jeg har slakta høner og så traff øksa meg!» nærmest hylte jeg ut, for da hadde turnuslegen begynt å se på herligheten. Røntgen viste at jeg hadde berget benet, så lappejobben kunne begynne. Og hvis du lurer på om det gjør vondt når «jeg har slakta høner og så traff øksa meg», så kan jeg fortelle deg at det er ikke øksa som gjør vondt. Det er resten!

Adrenalinet tok en helomvending da jeg lå på skadestua og fikk en sprøytespiss på hver side av pekefingerleddet for å bedøve restene. Jeg hadde opptrådt rimelig rasjonelt så langt, men der inne, i horisontalen på behandlingsbenken ble det litt for mye. Langbein og Mikke Mus på veggen ved siden av liksom stod der og hånlo.

«Ja, så du har slakta høner, du», småpratet turnuslegen. «Du bor på landet du, da?» Jeg bekreftet det før han fortsatte: «Ja, når dere fra landet kommer inn, da har dere høy prioritet her hos oss, for vi vet at når dere kommer, da er det faktisk ganske ille. Da gjelder det å få dere raskt inn til behandling!»

En medisinsk podcast på adrenalinkick

Jeg kunne ikke egentlig annet enn å bekrefte, og nevnte for ham at vi absolutt hadde vært gode kunder i det siste. «Ja, kanskje mest han på tre, da», sa jeg. «Han var her senest forrige uke, og det to dager på rad.» Dette ville han gjerne høre mer om, turnuslegen, og da jeg hadde gitt ham en kort oppsummering, syntes han i grunnen at han hadde fått en hel del ut av dette.

Han hadde aldri hørt om eksempelvis TEC, eller reflektert over senskader i form av traumer. «Du er slettes ikke den verste pasienten jeg har sydd sammen. Du er jo som å ha en medisinsk podcast i bakgrunnen når jeg arbeider!» Jeg er litt usikker på om det var en kompliment, men det er jo fint om vi begge kunne få noe ut av dette selv om adrenalinet nok fikk tunga mi mer på glid enn den ellers ville vært.

Dårlig utført håndarbeide

Med unntak av et par planlagte keisersnitt, som dessuten ble lappet sammen av agraffer, så var dette faktisk første gang «jeg har slakta høner og så traff øksa meg» slik at jeg måtte sy. Dermed fikk jeg også omsider muligheten til å spørre om en ting jeg lurer på nesten hver eneste gang jeg lapper tøy. «Hva gjør du dersom du syr sammen noen, sånn som meg nå, og så kommer du til siste sting og ser at det liksom ikke går opp?» Jeg får alltid for mye stoff til slutt, og særlig når stoffet er elastisk.

Hvis du også lurer: Da må legen sprette opp og begynne på nytt. Faktisk var det akkurat det som skjedde da jeg spurte, men til sist fikk han da plassert åtte sting på to sider av fingeren. Øksa hadde liksom gått gjennom slik at huden satt fast på to sider med en glippe i mellom. Absolutt dårlig håndarbeide, mente turnuslegen. Vel …

Dårlig forsikring når «jeg har slakta høner og så traff øksa meg»

Og der kunne selvsagt historien endt. Jeg ble badasjert sønder og sammen og sendt hjem med en antibiotikakur. Det viser seg at stivkrampesprøyte fra 2019 ikke er tilstrekkelig forsikring når «jeg har slakta høner og så traff øksa meg». Jeg kan nemlig også forsikre om at den øksa var kontaminert, som det heter på fagspråk. Langt, langt verre en et brukt håndklede. Men så, dagen etter …

«Hva har skjedd?» spurte damen i telefonen. Jeg hadde fått streng beskjed om å ringe skadepoliklinikken på ny dersom det oppstod hevelser og varme i eller nær skaden. Det krever ikke mye fantasi å tenke seg til at dét ville komme til å skje, for én tur til sykehuset på ei uke er for lite, ikke sant? «Jeg har slakta høner og så traff øksa meg, og nå …» «Dette må vi se på.»

Legendarisk?

Ny lege, nye spørsmål. Enda en ny lege og flere spørsmål. «Jeg har slakta høner og så traff øksa meg.» Makan, da! Bandasjer og tape ble tatt av, skaden studert og til sist ble en sykepleier sendt inn i rommet for å reversere det hele. Jeg dro kjensel på henne fra gangen dagen før.

«Du», begynte hun forsiktig, «det var du som var her i går, ikke sant?» Jo, jeg kunne bekrefte det. «Du som skadet deg med ei øks?» Jo, det kunne jeg også bekrefte, og det begynte å ane meg at alle de spørsmålene som så garantert ikke kom av manglende leseferdigheter faktisk hadde hatt sin grunn. «Det var noe med noen høner, ikke sant?» spurte hun så.

Et lite sekund følte jeg meg så nær som en legende som jeg antakelig noen gang vil komme, før jeg nok en gang kunne nikke bekreftende. «Det er hold i ryktene!» Jeg kvalte en latter. «Si meg en ting, men var dette den store snakkisen her i går?» Sykepleieren begynte å le. For joda, ganske riktig! Jeg var blitt hvisket om i gangene. «Hun har hogd seg med øksa etter å ha slaktet høner!»

Jag bjuder!

Jeg kunne muligens blitt fornærmet over det, men velger å le med og si velbekomme. Jag bjuder! Det er antakelig ikke hver dag de får inn slakteskader i våre dager. I alle fall ikke på tilsynelatende uskyldige småbarnsmødre som ellers likner grå mus. Jeg forstår hvorfor jeg måtte forklare «jeg har slakta høner og øksa traff meg» hundre ganger da.

Men det skal jeg ha sagt, og det er at selv om verken høna eller jeg kom spesielt godt utav det, så tapte høna mest!

Og så ringer bestefar, da, for ryktene sprer seg jo. «Ja, jeg tenkte på’t, serru, om ikke jeg sku’ tatt’øm før’æ.» Han var innom her like før jeg skulle begynne på middagen. «Ja, for jeg drar jo bara hue’ ta r’øm uten å bruke øksa!»

Sukk.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg