Seks år på Fjellborg

Seks år på Fjellborg. Det er litt rart å tenke på. Seks år, to barn til, nesten to tonn svinekjøtt og mange tusen egg. Og kunnskap – den kan ikke måles!

På flyttefot

I disse dager er det seks år siden vi pakket med oss katter, veslekæll og finserviset og flyttet hjem til Fjellborg. Seks år på Fjellborg. Det forundrer meg at det ikke er lenger, men kanskje er det fordi jeg aldri følte at jeg flyttet herfra i utgangspunktet. «Jeg har vært på vei hjem helt siden jeg dro,» skriver Trygve Skaug. Akkurat sånn var det. Årene i vårt første hjem føles fryktelig fjernt, og snarere som en annen tidsregning enn innenfor samme decennium!

Like fullt kan husbonden fortsatt få et streif av panikk i øynene når han forteller om flytteprosessen. Ikke så rart, kanskje, for den burde være omtalt i et innlegg for seg – til skrekk og advarsel! Å skulle flytte, samtidig som man avvikler et firma med seks ansatte, spyr seg ned tjue kilo i ekstrem svangerskapskvalme på et så tidlig tidspunkt at ingen ennå vet at det er noe på gang, skulle overholde leggetiden til en aktiv toåring som ikke engang befinner seg i samme hus som senga si … Nei, vi anbefaler ikke det der!

Men, å følge hjertet hele veien hjem, dét anbefales! Resten er historie, som man sier, men hvor er vi nå? Etter seks år?

Grisen ble starten

Det var på mange måter ikke et bevisst valg å gå til anskaffelse av høner og gris. Ja, grisen bare dukket opp en dag, faktisk. Vi ble tatt på ordet uten at vi ante det selv, og de to første grisene våre var en bursdagsgave til husbonden. Vi hadde jo snakket om å skaffe oss gris med tiden, men kanskje ikke allerede den første våren.

På den annen side var det jo greit å bare bli kastet ut i det også. Hverdagen. Det var jo ikke slik at vi, eller i alle fall ikke jeg, var helt noviser hva gris angikk heller. (Det var da også grunnen til at de kunne tillates som en overraskelse!) Vi visste hva vi gikk til ved å velge dyr, og hadde vi rukket å prate mer om det valget, kan det jo være at vi hadde funnet flere grunner mot en for. I alle fall da. Og da hadde kanskje ikke hverdagen blitt hva den ble og er?

Ja, for vi hadde jo knapt nok rukket å skaffe nok møbler til å fylle ei stue på tregangen av den gamle, og en nyfødt baby vi aldri fant (ulempen med mange rom), hadde vi også. Tidspunktet var kanskje ikke det beste, men det er jo aldri noe som passer, samme hva det gjelder, så hvorfor ikke? Vi fikk griser, vi skaffet oss høner, og så var vi i gang!

Valget vi ikke tok

Det var egentlig aldri et skal eller ikke skal. Det var bare slik det skulle være på Fjellborg. Med unntak av de siste årene før vi overtok, har det alltid vært dyr på Fjellborg. Katter, høner, sauer, griser, kaniner. Fjellborg er ikke riktig seg selv uten litt liv på tunet.

Derfor var det også helt naturlig å fylle det med liv igjen da det ble vårt hjem. Enkelte vil kanskje argumentere for at det er en tidkrevende livsstil vi har lagt oss til, men noe skal man jo bruke tiden på. Dessuten hadde vi faktisk et realistisk bilde av hva livet på landet er når det leves på denne måten. Arbeidsmengden overrasket oss ikke.

Ikke alltid vellykket

Det at vi visste hva vi gikk til, betyr likevel ikke at alt vi har tatt oss til har vært vellykket fra første stund. I løpet av våre seks år på Fjellborg har ganske mye startet med provisoriske løsninger. Så har erfaringene vi har gjort underveis ledet til de forbedringene vi har gjort. «Vi får se åssen det går,» har vært et mantra. Så har vi sett, da. Analysert. Lagt en plan og gjennomført. Noen ganger – ja, faktisk ganske ofte-  har det vært behov for ytterligere justeringer.

Kanskje med unntak av dyrkingen av hvitkål, er det ingenting som har blitt totalt mislykket. I hvertfall ikke gjentatte ganger. Det betyr likevel ikke at det ikke mange ganger har vært godt med en reserveplan. Når man ønsker å være sjølberget nytter det heller ikke å satse alt på ett kort, og fanatisme er en dårlig løsning. Greit, så har jeg ikke fikset denne kålen, men vi sitter ikke uten surkål til juleribba av den grunn.

Det skal funke!

Ja, for det skal faktisk funke! Det er ikke slik at dersom vi ikke klarer å dyrke fram flere enn fire tomater, så blir det ikke servert en eneste rett med tomatsaus før neste sommer kommer med nye sjanser. Vi er også opptatt av at alt skal gi tilbake mer enn bare mat. Oppleves noe som et ork, eller at det koster mer enn det smaker, revurderes prosjektet: Er det verdt det?

Ikke minst er også livet selv i stadig endring. Innimellom hender de tingene som gjør at man må prioritere litt annerledes. I løpet av våre seks år på Fjellborg har vi nok i enda større grad blitt bevisst hvordan vi bruker tiden vår. Sammenliknet med tidligere har vi mer som skal vedlikeholdes. Flere som skal ha omsorg, både av dyr og folk. Selv om vi i manges øyne lever selve drømmen, så har heller ikke vi mer enn tjuefire timer i et døgn.

En annen ro

Arbeidsmengden til tross, så kan nok både husbonden og jeg med hånden på hjertet si at den ikke oppleves like kvelende som tidligere. Det kan jo være mange grunner til dét, men mulighetene til rekreasjon tror jeg er avgjørende. Tidligere bodde vi midt i et boligfelt, og skulle vi få tilstrekkelig med ro, så vi oss nødt til å reise bort. Nå snører vi bare på oss støvlene og går opp i skauen her om vi trenger litt hvile. Stikker ned til elva en tur. Tar oss en kaffekopp på kjellerlemmen. Det er nok.

Ungene har frihet til å leke over alt. Om sommeren stikker vi ned til elva for å bade, og vinterstid går vi på skøyter samme sted. De får teste grensene sine på en helt annen måte, og får sjelden et nei når det er noe de vil prøve. De opplever en nærhet til naturen som vi rett og slett ikke hadde kunnet tilby der vi bodde tidligere. I alle fall ikke hjemme.

På den annen side, så er det klart at det har sine utfordringer ikke å bo mer sentralt også. Ingenting, verken venner eller butikker, er «rett borti gata». Har vi glemt å kjøpe melk en dag, så er vi uten melk til neste gang vi skal ut å kjøre. Med mange dyr er det heller ikke bare, bare å skulle reise på ferie. Det er ikke hvem som helst vi setter til å passe tre griser. Skulle noe skje, må de vite hva de skal gjøre. Eller de må klare å nødslakte ei høne, om det trengs.

Seks år på Fjellborg

Seks år på Fjellborg – de seks første. Til Fjellborg er vi kommet for å bli! Ser vi tilbake på våre første seks år på Fjellborg, har vi helt klart rukket mye, men det er enda mange planer som ikke er satt ut i livet. Drømmer. Forhåpentligvis har vi tiden.

Én ting er nå at det å flytte er slitsomme saker, men på Fjellborg trives vi, og her er vårt hjem. Her har vi funnet vårt liv, og her skaper vi minner sammen for barna våre og som familie. Fortiden har preget oss, og mens nåtiden leves, formes også kanskje framtiden. Å oppleve tilhørighet er også å få sette spor, og vi er heldige som får lov til å fortsette på en allerede påbegynt sti. Hadde den ikke ligget der, halvveis opptråkket, hadde vi kanskje aldri funnet den?

Hva hadde hverdagen på Fjellborg vært da?

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?