Drivhustomatene er i farta

Vårjevndøgn er passert og dagene er for en stakket stund lengre enn nettene. Sola, når den skinner med sitt nærvær, varmer, og det er utvilsomt vår på gang. Det er mye å glede seg over, men sjølbergeren i meg gleder seg likevel mest over å se det spire og gro. Drivhustomater, løk, krydderurter …

Nervepirrende for en nybakt mor til drivhustomater

Den siste mandagen i februar, på selveste bursdagen min, gikk de første frøene under jorda. Og nå, nå begynner det å grønnes i både minidrivhusene og i kjøkkenvinduet. Det er så moro! Og nervepirrende.

Ja, for akkurat som da barna her var nyfødte, så går jeg liksom som på nåler for ikke å gjøre noe feil. Drivhustomatene strekker seg mot lyset og former lange stengler. Riktig lys, riktig temperatur, riktig fuktighet; det er så mye som skal klaffe på én gang for at det skal funke! Men er det egentlig det?

Jeg er, i alt jeg pusler med her på Fjellborg, opptatt av at det skal funke. Det er mye man burde og kunne for å optimalisere i alle tenkelige retninger, men dét skal også funke. Skal jeg kjøpe vekstlys og temperere et rom eller flere for å gi helt perfekte vekstvilkår for plantene mine, så kommer jeg til å blakkes. Det vil jeg ikke!

Nei, da er det bedre å legge seg på et nivå hvor det funker. Drivhustomatene er kan hende lange stengler i øyeblikket, men jeg har gjort dette før og vet at det blir kraftige planter av stenglene også. At de vender seg mot lyset er jo bare helt naturlig, og så passer jeg heller på å vende dem andre veien hver morgen slik at de ikke får en «favorittstilling».

Influenses til stress

Etter beste evne forsøker jeg ikke å la meg «influense» til stress når jeg blar meg gjennom stories og feed i Instagram. En kjapp titt der får meg fort til å få følelsen av å ligge langt bakpå. Jeg sådde jo ikke allerede i romjula, og jeg har enda ikke pottet om de nevnte drivhustomatene. Ikke har jeg egne vekstrom heller, eller tjuefire forskjellige beter i min egen lille frøbank.

Likevel får jeg altså mat ut av det jeg pusler med. Og det er akkurat dét jeg minner meg selv på: Det blir mat. Det skal funke, og det blir mat da også!

Ikke et vondt ord om alle de som er flinkere enn meg, altså. Det er utrolig mange inspirerende og dyktige mennesker der ute, og jeg lærer mye av å følge dem. Likevel har jeg landet på at jeg aller mest må følge min egen vei og tid. Ja, og magefølelse, ikke minst. Også hører jeg på de som er eldre enn meg som kjenner jordsmonnet og klimaet her vi bor. Det er med den kombinasjonen jeg opplever å få de beste resultatene.

Det viktigste er ikke utstyret, men kunnskapen. Har du nok?
Sjekk DETTE innlegget

Nok til svinn

Derfor forsøker jeg også å la være å gå på de nålene jeg nevnte innledningsvis. Foreløpig har jeg en spire- og overlevelsesrate på 100 % hva drivhustomatene gjelder, og så er jeg fornøyd med det. Om 70 % kommer så langt som til drivhuset og gir mat, så er det fint. Jeg går alltid litt hardt ut når jeg sår for å ha nok til svinn.

Heldigvis blir det en smal sak å flytte ut i drivhuset, for jeg gjorde et godt grunnarbeide i høst!
Se bare HER

Ja, for svinn blir det, og det gjør det nok uansett hvor dyre vekstlys man har og hvilken temperatur det er i stua. Det er naturen vi baler med her, og den gjør som regel som den selv vil. Det har jeg også i minnet når jeg lar meg influense til stress. Selv når jeg har gjort alt etter boka har det gått galt. For eksempel var det et år jeg satte ut maisplantene sent i mai og det hadde ikke vært en frostnatt på aldri så lang tid. Så gikk det noen timer, kanskje et par dager, jeg husker ikke helt, men så satte tidenes haglskur inn og det fokket seg slik at det plutselig lå et flere centimeter lag med hagl demmet opp over maisplantene. Det gikk som det måtte gå, dét.

Drivhustomatene er i farta

Men, foreløpig både spirer og gror det. Drivhustomater, purreløk og rødløk er godt i gang. Resten som skal forkultiveres skal få enda et par uker på seg, for jeg har erfart så mange ganger at for tidlig forkultivering ikke gir annet enn trøbbel for meg etter som plantene vokser til. Da er det bedre å vente, for til syvende og sist blir ikke maten klar før tiden likevel.

Timian og kruspersille er forresten også kommet godt i gang. Det er krydderurter jeg bruker mye av, og i år har jeg bestemt meg for å så dem flere ganger. Jeg har begynt tidlig innendørs, og så rekker jeg kanskje flere høstinger. Rosmarinen kom ut av kjøleskapet på mandag, så nå er det bare å vente på at den skal begynne å spire også.

Det er en spennende tid i møte. Jeg elsker å se det grønnes, og særlig det som jeg selv har en direkte del i. Det gir en følelse av å spille på lag med naturen og jeg liker den form for arbeid. Når min innsats bærer frukter (og grønnsaker) som før familien. Det føles godt, riktig og viktig. Og så får vi bare håpe at naturen viser seg som en god lagkamerat gjennom sesongen. Hadde flere mennesker vært bevisst hvor avhengig vi er av den for å leve, så kan det jo hende flere hadde tatt bedre vare på den også?