• Bloggandakt

    Bloggandakt: Bærer jeg?

    «Vi bærer fram for deg…» Ordene traff meg med en uvant tyngde. En halvtime tidligere hadde jeg akkurat postet bloggandakten «Med samme utgangspunkt«; nå satt jeg og lyttet til bønnen for møtet jeg skulle delta i resten av kvelden. Jeg var på bedehuset. «Vi bærer fram for deg…» sa han i bønnen. Videre ble de nevnt med navn de som trengte litt ekstra omsorg i bønn. Sykdom, familiære situasjoner, store utfordringer. Eg ser at du e’ trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg. Du må gå de sjøl, men eg vil gå de med deg, eg vil gå de med deg. Det var ikke så mye bønnen i…

  • Bloggandakt

    Bloggandakt: Likeverd. Er det meg?

    «Hva avgjør likeverd?» Spørsmålet stilte jeg deg sist søndag. Du fikk jo en utfordring. Fant du et svar? «Mens jeg er et menneske med drømmer, ambisjoner og følelser, er han et menneske med drømmer, ambisjoner og følelser. Det er ingen grunn til å behandle oss ulikt.» Likeverd er jo per definisjon en tanke om at alle mennesker er like mye verdt. Fra et kristent perspektiv, handler likeverd også om at vi alle er stilt likt ovenfor Gud. Likevel er det ikke slik vi behandler hverandre. Vi behandler hverandre ikke som likeverdige. Kanskje ikke så rart, når vi ikke engang kan behandle oss selv som en med likeverd? Jeg har grublet…

  • Bloggandakt

    Bloggandakt: Med samme utgangspunkt

    I forrige ukes bloggandakt fortalte jeg historien om fotsporene. Alle setter vi spor, og tyngden i sporene våre skal vi slettes ikke ta for lett på. Da jeg arbeidet med den bloggandakten, kom jeg til å tenke på en mann som har satt dype spor i mitt liv. Han vet det nok ikke selv, og det er mange år siden sist jeg så ham. Ad omveier har jeg hørt at han fortsatt er på bena, men i hans sko er det nok ikke alltid lett å gå. I studenttiden arbeidet jeg i et bakeriutsalg, og det var da jeg ble kjent med mannen. Selv om vi ikke arbeidet sammen, ble vi…

  • Bloggandakt

    Bloggandakt: Fotsporene

    For fem år siden i dag, hang flagget høyt på Fjellborg. Stuene var dekket til fest, og vakre blomster dekorerte bordene. Det gjorde også noen bitte små føtter klippet ut i fargerik kartong. Føttene var et avriss av hedersgjestens egne. Et par store små føtter, som tre måneder i forveien hadde måttet få nye sokker allerede da han ble født. De innkjøpte i størrelse 10-12 holdt ikke for en liten kæll på 55 cm og med en solid størrelse 15 allerede på fødestua. Det var mange føtter på Fjellborg den dagen. Besteforeldre-føtter, tante-føtter, fadder-føtter, oldeforeldre-føtter… Alle invitert til dåpsfest, og alle invitert til å følge veslekællen med på livsveien. Langbordet…

  • Bloggandakt

    Bloggandakt: Godt mitt år

    Mitt år, ja. «2017 skal bli mitt år!» Hørt den før? Jada. Det skulle 2015 bli også. 2014 òg, om ikke jeg husker feil. I fjor gav jeg opp. Da hadde 2015 hatt såpass mye oppgulp å by på, at jeg hadde rukket å vokse fra den ideen innen 2015 ble til 2016. Enda godt var forresten dét, for 2016 hadde ikke bare blomster og champagne i kurven det heller, og det fikk 2016 liksom understreket så sent som på nyttårsaften. Et fint år på mange måter, men det nådde liksom ikke helt opp, da, om vi kan si det slik. Det har derimot 2015 gjort, sånn i ettertid. Da gjorde…

  • Bloggandakt,  Livstanker

    Ser du noe godt?

    «Jeg tror at det finnes noe godt i alle mennesker.» Sier du. Finnes det ikke noe godt i deg, da? Er det ikke rart? At det skal være så vanskelig å se det gode i seg selv? I en tid der vi alle er så opptatt av å vise oss fra vår beste side, være seg interiørsiden, treningssiden (det motsatte av latsiden?), trutmunnsiden, eller matlagingssiden – slik vi vil at andre skal se oss fra utsiden. Men, så klarer vi ikke å se oss fra den siden selv. Jeg er velsignet med en stor og fin familie. Innimellom går enkelte av dem meg på nervene (og jeg er temmelig sikker…

  • Bloggandakt,  I fokus,  Livsstil og sjølberging (40/16)

    Det bittelille ordet

     «Hva må du si da?» Den lille, vennlige påminnelsen på fem, små ord. «Takk.» Kanskje er det ikke bare våre minste som trenger å bli minnet om det lille, men akk så viktige ordet innimellom. I vår iver i en søken etter noe mer, er det lett å glemme det. Å sammenlikne seg med sidemannen kan synes langt viktigere enn det bittelille, unnselige ordet. Mye vil ha mer, og mer vil… Det er dog ikke bare i den vestlige verdens materialistiske jag det kan være lett å glemme det lille ordet. Det er mye vi har lett for å ta for gitt, vi som har det, og gjerne i overflod.…

  • Bloggandakt

    Trenger du egentlig å vite det?

    Er det én ting jeg forsøker å holde litt unna Hverdagen på Fjellborg her, selv om det som regel er en skrikende del av hverdagen, så er det sykdommen jeg lever med, og smertene. De siste ukene har jeg vært slått fullstendig i bakken av en prolaps i nakken, og dagene kan bli både lange og tunge, når stingene av smerte blir som skarpest. Likevel skriver jeg ikke så mye om det. Mest fordi at dette, til tross for å være en hverdagsblogg, ikke skal være en sykdomsblogg, men også fordi det handler mye om hvor jeg selv har lyst til å legge fokuset både her og i livet for…

  • Bloggandakt

    Mot i mange former

    Jeg har rukket å tenke mye de siste ukene. Med en kropp som ikke samarbeider, har dagene kunnet bli både lange og smertefulle, men jeg liker ikke så godt å snakke om egne plager, så jeg forsøker å holde dem litt på en armlengdes avstand, og biter tennene sammen. Jeg vil tro at mange av dere kan kjenne dere igjen i den metoden. Lite hensiktsmessig, og ikke noe man anbefaler sine nærmeste venner; men likefullt gjør vi det jo… Du får koma til Jesus med det som er tungt, med di synd og di sorg og di sut! Du skal vita for visst: Om du kjem som du er, skal han…

  • Bloggandakt,  Livstanker

    Lysene på

    Jeg var ute og handlet da jeg satt og tok en pust i bakken. Tankene mine ble brått avbrutt av en høytalerstemme som kunne forkynne at en sølvgrå Volvo stod med lysene på. Han leste opp registreringsnummeret, og gjentok beskjeden. «En sølvgrå Volvo står med lysene på.» Du låg og skalv av angst på kne og svetten rant som blod, og vennen du hadde med, dei sov i største ro. Dei svikta då du trengte deg, du hadde gitt dei alt, dei valde minste motstands vei og alle svikta då det gjaldt. Jeg tenkte for meg selv at i alle dager, men tenkte ikke engang ferdig setningen. Jeg visste ikke…