Vi teller varroamidd

I uke 25 og 26 teller vi varroamidd i bikubene. Jeg har talt og resultatet er klart. Er alt vel eller må tiltak gjøres for å redusere middtrykket i bigården?

Det store samtaleemnet

Knapt noe er et større samtaleemne blant birøktere enn den beryktede varroamidden. Riktignok diskuterer vi driftsteknikker, sammenlikner honningproduksjonen og deler gode råd med hverandre, men det er varroamidden som er det store samtaleemnet.

Og lurer du nå på hva i alle dager en varroamidd er for noe?
Les om den HER – den er mer spennende enn den høres ut

Vi teller varroamidd, sammenlikner mengder, funderer over hvorfor det er så mange eller få i den enkelte kube og lurer på hva vi kan gjøre for gjøre middbekjempelsen enklere for oss selv. Å være birøkter består for en stor del av å finne den mest hensiktsmessige metoden i sin birøkt. Det gjelder enten det er å holde skadedyr unna, honningbehandling, vokssmelting eller hva enn arbeidet krever av oss.

I overgangen juni/juli er varroamidden spesielt mye i fokus. Det er nemlig da vi har mulighet til å foreta en slags siste utrenskning av udyret før vinterbiene skal produseres. Siden deres oppgave er å holde kuben i live over vinteren, ønsker vi selvsagt det best mulige utgangspunktet for dem.

Vi teller varroamidd

Derfor teller vi varroamidd i bikubene i uke 25 og 26 for å skaffe en oversikt over middtrykket. Middtrykket sier noe om hvor mange midd det er i et bifolk, og om det er noe biene kan håndtere med eller uten birøkterens hjelp.

Når vi teller varroamidd, setter vi det vi kaller for et diagnosebrett innunder bunnbrettet i kuben. Diagnosebrettet har til hensikt å fange opp all slags nedfall fra bikuben og gir birøkteren på en enkel måte et oversiktlig bilde av tilstanden hos bifolket. Her vil vi se om det er mye bukløp (avføring) og ikke for mange døde bier og eventuelt om det er synlige skader på de døde biene som følge av sykdom.

Ja, og selvsagt: Varroamidd.

Hva er et bunnbrett? Eller alt det andre som er i en bikube?
Du kan lære mer om bikubens bestanddeler HER

Vi setter inn diagnosebrettet og med jevne mellomrom teller vi altså varroamidd som vi finner på diagnosebrettet ved undersøkelse. Det ideelle er å telle hver dag, helt enkelt for at det gjør tellejobben enklere, men det viktigste er å finne gjennomsnittet per dag i en toukersperiode.

Vi teller varroamidd på Fjellborg

Jeg satte inn diagnosebrettene sankthanskvelden. Siden stod de inne i to uker og ble sjekket med jevne mellomrom. Når vi teller varroamidd er det viktig å holde styr på dagene så man får de riktige delestykkene, og jeg var nøye med å føre notater underveis. Selv om det er aldri så få varroamidd i en kube, er det umulig å huske det eksakte antallet.

Jeg talte, som du antakelig ser av tabellen under, med litt ujevnt mellomrom. Alt etter vær og vind og tid. For å finne gjennomsnittet per dag, delte jeg antall midd på antall dager som var gått siden forrige telling. Til slutt tok jeg et gjennomsnitt av alle de fjorten dagene jeg talte.

Og nå lurer du kanskje på hvor mange varroamidd det var å finne i kubene på Fjellborg? Slik så det ut:

Kube	Dag 1	Dag 2	Dag 3	Dag 4	Dag 5	Dag 6	Dag 7	Dag 8	Dag 9	Dag 10	Dag 11	Dag 12	Dag 13	Dag 14	Totalt	Dagssnitt
A	7	4	4	6,5	6,5	4	4	4	4	4	4	4	4	4	64	4,57
B	4	4,5	4,5	1	1	3,4	3,4	3,4	3,4	3,4	3,4	3,4	3,4	2	46	3,29
C	2	4,5	4,5	0	0	1,75	1,75	1,75	1,75	1,75	1,75	1,75	1,75	7	32	2,29
F	0,33	0,33	0,5	0,5	0	0	0	0	0	0	0	0	0	2	4	0,29
G	0	0	0	0	0	0,75	0,75	0,75	0,75	0,75	0,75	0,75	0,75	0	6	0,43

Hva kan man så lese ut av dette? Jo, at middtrykket i bigården på Fjellborg er forholdsvis akseptabelt. I kube A og B er det noe høyt, og bør behandles, men det trengs ikke strakstiltak.

Når vi er ferdig med å telle varroamidd, tas diagnosebrettene ut igjen.

Vi behandler kuben for varroamidd

Behandlingen består av maursyre. Er det over åtte midd per dag, bør behandlingen starte umiddelbart. Med et middtrykk mellom 3 og 8 kan det vente til sommerhonningen høstes.

Jeg har likevel allerede behandlet mine bifolk, i kubene til dronning Annabeth og dronning Britt. De hadde bare én skattekasse med honning hver, og de har jeg helt enkelt flyttet over på to andre kuber og så har jeg behandlet. Når det ikke var mer honning enn at jeg kunne gjøre det slik, var det like greit å få det overstått.

Jeg har på en løsning av 60 % maursyre, 25 ml per kube. Mengden er bestemt av antall rammer i yngelrommet og at jeg har halvkassedrift. Maursyra has på ullpapp som dekker rammene nøyaktig når jeg legger den på toppen av kassa. Siden dekker jeg over med plast og lokker kuben som vanlig i tillegg til å ha i diagnosebrettet. Slik står den i tre døgn.

Halvkasser er et viktig prinsipp i min driftsteknikk som birøkter
Les mer HER

Maursyra avgir damp i bikuben, og har den evnen at den også trenger inn i de forseglede yngelcellene. Biene overlever, men varroamidden går dukken, som målet jo er. Maursyre er imidlertid sterk kost, så jeg går i bigården med fullt verneutstyr: Syrefaste hansker, maske og vernebriller – i tillegg til birøkterdrakten.

Uforutsigbar midd

Ja, så slik er altså prosessen når vi teller varroamidd. Både underveis og etter, dersom tiltak må igangsettes. I tillegg skjærer jeg jo også jevnt droneyngel gjennom hele sommeren.

På de årene jeg har hatt bier er det første gang jeg har måttet maursyrebehandle. Det er en erfaring å få med seg det også. Jeg er spent på hvilken effekt det har, og er nysgjerrig på hvor mange varroamidd jeg kan telle på diagnosebrettene når jeg tar dem ut igjen når behandlingen er fullført i helga.

Jeg har merket meg at det er de to eldste kubene mine, de som har vært med fra begynnelsen av, som nå behandles. Kan hende er det tilfeldig, eller så har det vært fornuftig med tanke på middtrykket å lage avleggere. Det er det som er så håpløst med varroamidden, for det er nesten umulig å finne et mønster i hvordan den ter seg. Jeg kan finne null midd i en kube ved sommertellinga, mens det i samme kube kan være nærmest krise til høsten.

Så er det da heller kanskje ikke så rart at vi birøktere er opptatt av denne midden, da? Teller, diskuterer, prøver, feiler og gjør så godt vi kan. For bienes beste og maten på bordet. Og det arbeidet fortsetter, utrettelig og uten stans. Nå får vi vente til høsten, og se hvordan det ser ut da.