Jeg gjør som jeg får beskjed om
Innimellom har det sine fordeler å ha en litt kronglete rygg, og da jeg strøk på dør her litt før seks, var det ikke fritt for at jeg sendte kiropraktoren min en takknemlig tanke. For, når kiropraktoren sier at man kanskje bør ta seg en tur i skauen i løpet av dagen, da gjør man jo det? Og jeg liker skauen!
Oppover, oppover, oppover!
Man får litt følelsen av å være kongen av verden her oppe.
Pulsen øker i takt med frihetsfølelsen og gleden.
Helt alene her, i kveldssol; det er så deilig!
Alene, kanskje, men slettes ikke ensom.
Jeg er godt kjent i skauen bak her, men likevel er det steder jeg ikke har vært på siden barneårene. Derfor er det spennende å vandre rundt på måfå og retningssans (som heldigvis er temmelig velutviklet, ellers hadde jeg vel tuslet rundt oppi der ennå). Liste seg inn på stier som er så gamle at man mer fornemmer dem enn ser dem. Ja, for selv om folket i bygda her er glad i skauen, så er nok ikke skauen bak oss den som er mest opptråkket. Vi bor nemlig ikke i de mest tettbygde områdene her.
Det gamle utsiktstårnet, der utsikten har grodd helt igjen. Høyt opp, trinn for trinn!
«Gikk du opp der? Alene?» Husbonden mente jeg var blitt gal, da jeg fortalte om turen opp i høyden litt senere.
Den falleferdige husmannsplassen,
som likevel er så skjønn at jeg mister pusten hver gang jeg er der.
Stiene jeg alltid har kjent.
Der minnene mine ligger, og barndommen fant sted.
Lek. Latter. Trygghet.
Jeg er så glad for at jeg bare kan ta på meg joggeskoene, lukke opp døra, og så er jeg i skauen. Nå på våren er den på sitt vakreste, syns jeg. Full av fuglesang våkner den til liv. Spor etter en hard vinter og naboer vi aldri ser.
I to deilige timer koste jeg meg i skauen i dag. Det var reneste omstarten etter en lang dag med masse ærend, avtaler og bilkjøring. Koble av omverdenen, og koble på meg selv.
Dét er hverdagsluksus, det!
Jo, og forresten! Selv om overskriften strengt tatt sikter til ordren om å komme meg ut i skauen i dag, så skal jeg også hilse fra husbonden å si at det va’kke han som ødela den dingsen på den tingen. Det var egget. Bare sånn at dere vet det.
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
