Gode venner og sjokoladekake

Veslekæll begynte i barnehagen da han var veldig liten, bare ni og en halv måned gammel. Det var da; i en annen tid, en annen hverdag, og nærmest et annet liv. For snart et år siden måtte han si farvel til denne barnehagen. Til omsorgspersoner som hadde fulgt ham siden han var bare babyen, gjennom de første vaklende skrittene, fra lyder som måtte tolkes og læres, til ord som ble forstått. Mennesker som kjente hele ham. Til tryggheten og hverdagen han kjente så godt etter nesten et helt liv på samme sted. Og – vennene sine.

Vi var flere som fikk oss en overraskelse. Ingen hadde trodd at vennskapsbånd kunne knyttes så tette i så ung alder. At kjærligheten til lekekameratene skulle være så intens, og tårer ble felt både titt og ofte. «Jeg savner vennene mine!» Det var ikke bare fireåringen som hadde det vondt i denne perioden. Det var vi voksne også. Og det var vennene. De fire bestevennene.

Heldigvis forstod vi raskt at dette var på ordentlig. At båndene mellom disse fem små menneskene var sterke saker. Unike. Vi tok veslekæll på alvor. Og – vi har beholdt kontakten med bestevennene! Vi bor et godt stykke unna, men så ofte vi får det til, ordner vi det slik at de kan møtes, disse fem som er så glad i hverandre, og i dag fikk vi det til igjen. I en hektisk pinsehelg, var det bare tre av de fem som hadde tid, men gjensynsgleden var like stor og hjertelig som alltid likevel.

Veslekæll har gledet seg veldig hele uken. «Er det snart lørdag, mamma? Kommer bestevennene mine snart?» Vi har talt dager. Fem, fire, tre, to, én. I dag! Og, han har forberedt seg godt, veslekæll. Ja, han har til og med laget sjokoladekake til bestevennene som kom på besøk! «Jeg har laga den helt sjøl!» Og det hadde han, med bare ørlite hjelp med håndmikseren og stekeovnen. Smøret har han skåret opp i biter, eggene har han knekt, melet har han målt opp…

… og kaka har han selvsagt også pyntet selv! Servert på det fineste servise, og med hjemmelaget ripssaft i glassene. Dette var gutter som koste seg! Som om tiden har stått stille og forsvunnet siden sist de så hverandre, glir de alltid inn i leken med det samme de ser hverandre. Fem uker eller fem timer? Det spiller ingen rolle når man er bestevenner.

Det var mange triste stunder da savnet rev og slet som verst, men det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, og selv når man er fire år kan man lære noe av det som er leit. Veslekæll lærte at ekte vennskap består, selv når man ikke ser hverandre hver dag. Han lærte at bestevenner er glad i hverandre selv om én flytter – og nå har tre av dem flyttet og byttet – og det er ikke noe som går over. Man blir ikke glemt, selv om livet skjer. Ekte venner tar vare på hverandre uansett, og det skal det være sikkert og visst at denne gjengen gjør. Femmergjengen!

I dag har altså tre av dem møttes. Lekt sammen. Spist sammen. Ledd sammen. Vært seg selv sammen. Skapt minner sammen. Vært sammen. Og lurer du på hvorfor jeg deler dette fra en liten kælls hverdag? For å minne meg selv og andre på hvor viktig det er å ta barna og barnas følelser på alvor! Legge til rette og forstå! Gjør vi det, får vi trygge unger som tør å høre sin egen stemme, for de vet at også de er viktige, og verdt å bli hørt. Selvsagt skal de ikke få viljen sin i ett og alt, men i enkelte situasjoner er det da heller ikke et spørsmål om vilje eller ikke. Det er et spørsmål om å lytte, og det skal man i aller høyeste grad gjøre. Også skal man ta vare på disse unike skattene vi kaller våre venner. Familien vi selv velger, og gir en ekstra plass i hjertene våre – kanskje større enn vi selv vet.

Og kaka? Den var pyntet med ytterste presisjon, og smakte kjempegodt! Dette kan han, velsekæll! Skjønt… «Mamma? Kan jeg spise den? Og den? Den? Kan jeg slikke bollen? Skjea? Smørekniven også?»