Sett fra sofaen

Sett fra sofaen – det høres mest ut som en ukebladspalte, men det er faktisk snakk om synsvinkelen på livet denne uka. Her får du det, uka i bilder, sett fra sofaen.

Fra sjølberger til sofasliter

Så har vi lagt uke sju bak oss også – og over halve februar (!). For vår del, her vi bor, betyr det at vinterferien har startet. Fredag ettermiddag var det nesten så man kunne se siste rest av ballongluft sige ut av ungene. De møter full forståelse fra oss voksne når de gir uttrykk for at det har vært seigt siden jul.

Da blir det godt med ferie nå. En uke hvor det ikke spiller noen rolle hva slags kjøreforhold det er etter veiene, for skolebussen skal ikke komme likevel. Ikke at den gjør det når den skal det heller, for den saks skyld, hvilket utgjør mye av den sirupen som har gjort det seigt.

Nåvel. Nå er det vinterferie. Men, først et tilbakeblikk på den siste uka før den. Den er for det meste sett fra sofaen for min del. Etter denne galleblæreoperasjonen min og påfølgende komplikasjon. Fra sjølberger til sofasliter, sånn har det blitt. (Heldigvis er det bare midlertidig, da!)

Sett fra sofaen

Mandag begynte det imidlertid ganske bra. Jeg følte at formen var på stigende kurs, og etter å ha sett livet fra sofaen en hel helg var jeg klar for å yte.

Det er jo ikke rare greiene sånn til vanlig, men å ha ryddet ut av oppvaskmaskinen selv, i tillegg til å ha ryddet kjøkkenet, føltes ut som en bragd denne dagen. Jeg klarer selv!

Bildet viser den stolte husmor. Jeg ser på langt nær så pigg ut som jeg antakelig følte meg, det ser jeg jo.

Mandag viste dessuten vinteren igjen hvem som er konge og hvorfor. Det synes ikke på bildet, men det var et tett snøvær. Surt og kaldt var det også, så akkurat da var det kanskje ikke så ille, tross alt, å måtte se på fra sofaen. Det holder på nå også, forresten, søndag ettermiddag.

Sett fra sofaen

Tirsdag begynte formen å dale igjen for min del, med økte smerter. Korøvelse kunne jeg bare glemme, og livet ble sett fra sofaen det aller meste denne dagen. Heldigvis har jeg hatt godt selskap mens jeg har ligget der.

Muusi og Sokrates, særlig, er aldri langt unna matmor. Selv om jeg syns det har vært kjedelig å tilbringe så mye tid på sofaen, så har nok de elsket at jeg har gjort det. Så mye kos da, gitt!

Det er ikke få timer Sokrates har tilbragt i armkroken min, så det er ikke bare jeg som kan fungere som journalist i Sett fra sofaen-spalten denne uka. Ikke at vi har så mye å rapportere kanskje, men, for livet har jo liksom gått med oss litt sånn på sidelinjen, men da har vi i det minste vært to!

Nye høner

Fra crazy cat-lady til crazy chicken-lady. Jepp. Onsdag fikk vi nye høner.

Mannfolk flest kommer vel kanskje hjem med en bukett roser eller et perlekjede til hustruene sine på valentinsdagen, men ikke husbonden. Han kom hjem med toogtredve høner fordelt på fire pappesker!

Jeg hadde ikke bestilt mer enn 24, men fem fjær blir som kjent fort til ti høns og vipps! Så har du 32 høner i stedet for 24. Akkurat denne begivenheten kunne jeg ikke ha sett fra sofaen, så jeg kom meg ut, og med god hjelp fra veslebonden fikk jeg dem alle i hus.

Ennå er de en skvetten gjeng, men de spiser og har det bra. Erfaring tilsier at det hvite Lohman-høner er litt mer nervøse enn de brune, så det er egentlig helt som forventet. Bare jeg kommer meg skikkelig på bena igjen, så skal vi nok få dem tamme!

Vanne blomster

Torsdag ble i sin helhet sett fra sofaen. Så lenge jeg ligger er jeg nemlig forholdsvis smertefri, så da er det det jeg gjør. Når jeg reiser meg, er det imidlertid så ille at jeg står dobbelt av bare smertene. Det førte meg hit på fredag:

Etter legeundersøkelse ble jeg lagt til observasjon og senere trillet hit, i påvente av CT. Det forelå mistanke om brokk, og som jeg litt spøkefullt fikk påpekt i en melding, kunne det jo skyldes at jeg hadde løftet toogtredve høns ut av eskene sine. Men, jeg tror jeg skal være litt forsiktig med å skrike for høyt i gangene på det sykehuset at jeg har hatt befatning med høns.

Hvorfor det?

DERFOR

Etter å ha sett livet fra sofaen en hel uke kunne det jo saktens fryde med litt forandring, men ligger gjør man jo okke som. Det må jeg også fortsette med en stund, viser det seg, etter at alle undersøkelsene kunne avsløre en blodansamling i operasjonssåret. Hos normale mennesker går det tilbake av seg selv i løpet av noen dager eller i alle fall etter inntil tre uker, men så får vi se om jeg er av de normale, da.

Det kan også springe lekk der inne i bukhulen. Med min flaks? Ja, jeg vet hva du tenker, men inntil det motsatte er bevist, så går dette helt fint. Med litt tålmodighet.

Hender det du lurer på hvorfor jeg deler så åpenhjertig fra sykehuset og ellers alt som går litt på tverke?

Svaret får du HER

Ellers, sett fra sofaen

Ellers, hva har jeg sett fra sofaen?

En reportasje om Prosjekt Henriette i ukebladet Familien. Det syns jeg er veldig stas.

Vil du lese mer om Prosjekt Henriette i Familien?

Se HER

Også er det flere høner, da. Kanskje ikke akkurat sett fra sofaen, men selv om det har kostet litt krefter, har det vært godt å kunne klare å fôre dem selv. En liten luftetur og en liten flik av hverdag.

Jeg savner å være mer virksom i hverdagen. Gjøre de tingene jeg pleier å gjøre. Delta og bidra. Ikke bare ligge på sofaen og delegere hvem som kan hjelpe til med hva for at ting skal gå sin gang likevel.

Men, det kommer. Akkurat nå er livet sett fra sofaen, men for hver time tilbakelagt med tålmodighet er jeg én time nærmere. Og det kunne vært verre, for det kunne vært slutten av mars! Enda er det heldigvis vinter, og veldig, veldig lite jeg virkelig må.

Og det var den uka, det. Nå er vi klare for vinterferie!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg