Så kom vinteren
Denne uka kom vinteren, men også et lite øyeblikk i rampelyset, to gode naboer, bedre kondisjon og egg til julebaksten. Her er uka i bilder.
I studio
Denne uka har vært lenger enn gjennomsnittsuka. I alle fall målt i antall våkentimer. Det begynte allerede mandag morgen. Da stod jeg opp én time tidligere enn vanlig, bare for å rekke studioet til NRK P1 Østfold klokka åtte.

Alt vi skravla om der, har allerede fått sitt eget innlegg med link til intervjuet, så det bør jeg jo ikke gjenta her. Men, hyggelig, det var det! Det er alltid det hos gjengen i NRK Østfold.

Da jeg omsider var ferdig i studio, var klokka nærmere ni. Den kunne like gjerne vært midt på dagen for min del, for jeg hadde liksom opplevd så mye mer enn hva bare en knapp time kunne romme, syntes jeg. Likevel var det masse igjen av dagen!

Da jeg kom hjem, kledde jeg på meg og tok en tur i skauen. Jeg elsker slike kontraster! Fra å kjenne på pulsen i et radiostudio til rett i skauen hjemme etterpå, hvor alt er stille og rolig.

Kun pesingen min var å høres. Etter operasjonen for elleve uker siden, har jeg nå begynt å arbeide med kondisjonen for alvor. Det kjennes godt – og trengs!
Ikke minst for å henge med i resten av hverdagen. Det var nemlig ikke noe kjære mor resten av dagen. Med lekser, oppfølging av en spilletime, middagslaging – og en melding som skremte livsskiten av meg:
«Så hyggelig å se deg på TV nå!»
«Hva? TV?»
Det viste seg at radiointervjuet mitt også ble sendt på Distriktsnyhetene på TV. Det var mer enn jeg var klar over at skulle skje, og mens resten av familien insisterte på å se innslaget i sin helhet, lå jeg i fosterstilling på sofaen med øynene hardt sammenknepet og hendene for ørene. Radio? Veldig gøy! TV? Det får andre ta seg av! Link medfølger ikke.
Milepæl
Tirsdag stod det verken kjendisliv eller noe annet på agendaen. Kun vanlig hverdag. Jeg kjente imidlertid på litt laber energi. Men, som jeg skrev om på tirsdag også, så er momentum alt. Jeg fikk på meg treningsklær og kom meg ut!

Det angret jeg ikke på! I stedet ble jeg overlykkelig over endelig å klare fire kilometersturen min igjen, og det på en tid som var for bra å regne selv før ryggen slo seg vrang!

Med en vel utført treningsøkt i lomma, fikk jeg fart på arbeidet resten av dagen også. Husarbeid, middagslaging og alt som hører hverdagen til. Vipps var det ettermiddag, speider for ungene og husbonden, og kveld igjen.

Så kom vinteren – ikke
Onsdag ventet jeg besøk. Likevel hadde jeg litt tid før lunsj. Jeg bestemte meg for en rask tur i skauen. Og ja, hvis du syns jeg har vært mye på tur denne uka, så stemmer det. Det har vært høyt prioritert, rett og slett fordi at nå har jeg kommet til en del av rehabiliteringen min som handler vel så mye om disiplin som selve treningen. Nå handler det om å finne tilbake til rutiner og hverdag, og ikke bare å komme på bena.

Det var rått og kaldt og tett tåke. Da jeg nådde toppen, på kortere tid en mandagen, så det ut som om hele bygda var forsvunnet.

Heldigvis hadde ikke jakka forsvunnet i tåka. Den måtte jeg nemlig henge fra meg på et tre på tur opp. Med én skarve varmegrad, tenkte jeg som så at det var best å kle seg for vinteren, men den kom først senere, skulle det vise seg. Tre lag ble i alle fall ett for mye. Da er det kjekt å bo på bygda, så man kan legge igjen tingene sine hvor man vil uten at de forsvinner.

Vel hjemme igjen, rakk jeg en dusj og litt lunsj før jeg fikk besøk. Vi hadde satt av god tid, og det var veldig hyggelig.

Ikke minst da vi spilte spill sammen med ungene på ettermiddagen. Men, det var først etter at veslebror hadde gitt en inngående forklaring om hvordan det har seg at noen høner legger hvite egg og andre brune. Det var en livlig demonstrasjon med alle tilgjengelige virkemidler, unntatt høna selv.
Så kom vinteren
Hønene på sin side fikk oppleve livets første snø da de slapp ut torsdag morgen. Brahmaene våre klekket jo i påska, og har aldri før hatt snø under bena. De var litt forundret, men så ut til å like forandringen.

Ja, for så kom vinteren på ordentlig!

Tenk å våkne til snøvær og hvit bakke! Det er noe helt, helt eget. Når alt blir hvitt og vakkert.

Og bløtt. Det var forholdsvis mildt, så at snøen faktisk ble liggende, var egentlig helt utrolig. Den første snøen har jo knapt for vane å legge seg på bakken engang, men det gjorde denne. Til gjengjeld var den altså bløt. Så bløt at det kjentes ut som jeg tråkket i bøtter av vann da torsdagsturen i skauen gikk mot sin ende.

Heldigvis var det fyr i ovnen, så de kunne tørke foran den da jeg kom inn igjen.
Endelig helg
Fredag stod det på planen som står hver fredag: Helgevask. Med litt ekstra energi fra sola, fikk jeg den unna i en fei.

Motivasjonen var jo å komme seg ut i nevnte sol, og det aller helst før skolebussen kom hjem. Jeg hadde fire kilometersturen min som mål, og det samme hadde tydeligvis naboen hatt. Jeg møtte henne nemlig halvveis: «Jeg kan preke siden, jeg skal rekke hjem til bussen!» hoiet jeg i fart. «Det er min plan også!» hoiet hun tilbake. Jeg rakk bussen. Med ekstra god margin til og med, siden den var forsinket. Alt ved det normale, med andre ord.

Deretter fulgte vanlige fredagsrutiner. Med pizza, avslapping, Norge Rundt og trøtte tryner. Endelig helg!
Så kom vinteren med sin vinterhygge
I går formiddag tok jeg en tur ut til hønene etter frokost. Jeg trodde jeg hadde ventet lenge nok til å få med meg dagens produksjon av egg inn, men der tok jeg feil.

Kosehøna var fortsatt midt i produksjonen. Nå som vinteren kommer, er eggene litt ekstra verdifulle. Vi vet nemlig aldri når hønene bestemmer seg for å ta vinterferie. Jeg trenger egg til julebaksten som snart tar til, og samler hvert egg som dyrebare skatter.

Eggene fikk imidlertid vente. Husbonden og naboen trengte hjelp! Lyktestolpen som skal erstatte den fylkeskommunen plukket ned sist vinter, skulle opp. Det kan godt hende at fylkeskommunen syns det er greit at ungene våre står i stabbende mørke og venter på skolebussen i 80-sona, men det syns ikke vi. Så, da gjorde vi som vi er vant til her på bygda: Vi ordner opp selv! Dog med kjenningsmelodien til To gode naboer på hjernen. For å si det slik, og å gjøre en lang historie kort: Traktoren var ikke med på leken før jeg, som sistemann til åstedet, kom og stilte spørsmål om hvorfor den ikke var der.

Så, skal vi se, klarer vi å få trykket inn ett bilde til fra skauen, da? Fru nabo og jeg forlot nemlig nevnte åsted så fort vi skjønte det var trygt uten å risikere ekteskapene. Så fikk to gode naboer ordne opp selv. Det siste de trengte, var antakelig to stykker som stod og lurte på hvorfor de ikke gjorde slik eller sånn. Det var nok kommers som det var allerede, om ikke vi skulle bidra ytterligere.

Da vi kom tilbake, var lyktestolpen trygt på plass i bakken, ungene lekte fredelig og herr nabo var i ferd med å tenne bål. Vi hadde planlagt felles middag. Mens vi satt der, rundt bålet i den kjølige, mørke ettermiddagen, tenkte jeg på hvor deilig livet er også når vinteren kommer. Med bål, vafler og litt hvitt på bakken. Mindre ting som haster og mer tid til hygge.
Uka da vinteren kom
Omsider ble vi imidlertid så kalde at vi bestemte oss for å trekke inn, hvert til vårt hus. Vi tok en varm dusj hver, fikk fyr i ovnen og benket oss rundt TV og skåla med lørdagsgodt, og trodde freden senket seg. Det var bare det, at vi også hadde fått omgangssyken på besøk, uten å vite det riktig enda.
Jeg var akkurat på vei i seng da den ene av ungene kom ned og klagde på oppkast i senga. Sånn kan også en lørdag ende. Faktisk ble klokka godt og vel to i natt, før jeg sluknet skikkelig. Det er noen år siden sist vi hadde omgangssyke av dette kaliberet i hus, med opptil flere sengetøysskift og nattevåk. Jeg hadde nesten trodd vi var ferdig med vår andel, men så feil kan man ta. I kveld fikk vi sikret oss nok en sykt barn-dag, for det viser seg at 48-timersregelen er temmelig fornuftig spikret sammen.

Den eneste fordelen, er at jeg har en dag mindre å lage middag neste uke. Vi har rester etter søndagsmiddagen, etter som vi ikke var fulltallig til bords i dag. Aldri så galt også videre. Det var den uka vinteren kom til Fjellborg, med alt den har å by på. Ja, for den andre ungen og husbonden er nemlig temmelig preget av forkjølelse. Vi får se hvor lenge jeg holder fortet!
I morra er det i alle fall på’n igjen, og da er vi i nullte advent-uka. Det gledes!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg


