På bena igjen

Endelig er jeg tilbake på bena igjen etter operasjonen, og uka har vært fylt med mer en sofasliting. Birøktermøte, bursdag, bigårdsbesøk og … Ja, les selv i dagens innlegg;

Birøkt og bursdag

Så kom vi oss gjennom denne uka også, den første etter en fin vinterferie. Jeg har også kommet meg noenlunde på bena igjen etter operasjonen, og det var med stor glede jeg fant krefter nok til å starte uka med et par timer på farta mandag kveld.

Da var det nemlig lokallagsmøte i birøkterlaget, og temaet for kvelden var dronningavl. Sånt syns jeg er kjempeinteressant, så jeg var glad for at jeg fikk det med meg. Kaffe, kake og loddsalg gikk jeg selvsagt heller ikke glipp av, og det ble alt i alt en fin kveld, selv om jeg måtte betale litt for den dagen etter.

Syns du også dronningavl høres spennende ut?

Les mer HER

Dagen etter var i så måte et lite tilbakeslag i bedringsprosessen. Dog tok jeg det med godt humør, for jeg hadde bursdag, og når man har bursdag kan man spise hva man vil til lunsj. Sånn er regelen.

Tirsdag er imidlertid den travleste dagen i løpet av uka her hos oss. Dermed ble det middag på restaurant for å få kabalen til å gå opp. Og – når det er bursdag klinker vi til med dessert også.

Når siste smule var skrapt opp fra tallerkenen, løp alle hver til sin kant for å rekke alt fra speidermøter til bursdagsselskaper og Felleskjøpet før stengetid (!). Selv skulle jeg egentlig vært på korøvelse, men var nødt til å kaste inn håndkledet og dra hjem til sofaen igjen.

Et år er et år, men det skjer ikke nødvendigvis den store utviklingen likevel. Er det grunn til panikk?

Les mer HER

På bena igjen

Det gjorde jeg nok lurt i. Dagen etter var jeg tilbake på bena igjen og godt var det. Husbonden har hatt arbeidsplassen sin i Oslo hele uka, så jeg har hatt ansvaret for barnehagelevering og -henting. Med til sammen 40 minutters kjørevei til og fra barnehagen, er det godt med en påtår underveis.

Noe må man jo styrke seg på, når sola ikke bidrar med sitt, sant? Midtveis i uka var tanken den at det er jo godt for det gråværet man får, så man liksom slipper å bekymre seg for hva man skulle ha gjort med all den ekstra energien man ville fått av litt blå himmel.

Mot slutten av uka, derimot …

Fake it ’till you make it!

Andre små glimt fra uka

Ellers har uka bydd på en bedre pannekakemiddag. Veslebror har mast omtrent siden nyttår om å få pannekaker til middag, og nå som jeg er noenlunde tilbake på bena igjen var det også overkommelig å slave i nærmere en time foran komfyren for å få herligheten stekt. Pannekaker til en familie på fem er ikke gjort i ei bråvending, nei, men åh, så verdt det når pannekakene endelig står på bordet.

Men, selv om jeg er tilbake på bena igjen, mer og mer for hver dag, så er jeg fortsatt nøye på å hvile mellom øktene. Ingenting kan holde en lenger på rompa enn en spennende bok! Lite stalltips der, altså, om du er dårlig på å hvile, men glad i å lese.

Og ingenting smaker så godt som den kaffekoppen jeg tar når huset endelig har fått helgevasken sin fredag formiddag!

Jeg har det jo som vane å hver fredag vaske over de rommene som er mest i bruk, og det å endelig kunne plukke opp den vanen igjen etter tre uker ute av lage opplevdes som en stor seier. Ikke for at sånne ting er så viktige i seg selv, men fordi det var et snev av normalitet og en sterk følelse av å være på bena igjen. Våren, her kommer jeg!

På bena igjen til vårarbeidet

For ja, i løpet av uka gikk det fra vinter til vår. Vi skriver mars, og jeg er glad for gode utsikter til å være skikkelig på bena igjen til vårarbeidet. Når som helst, nå.

Lørdag formiddag ruslet jeg meg en tur bort i bigården og så etter hvordan det stod til der. Forventningen var å finne fem av fem bifolk døde. I stedet fant jeg fem av fem bifolk i live! Det ene spørs det riktignok om overlever helt til vårutviklingen, men foreløpig er det uansett 100 % mer overlevelse enn forventet etter en hard vinter, og mer enn nok til at det kribler i magen på en sjølberger.

Hjemme igjen måtte jeg stoppe og småprate litt med hønene. De ser ut til å nyte at vinteren slipper taket, de også. I alle fall går de og roter og sparker noe voldsomt rundt omkring nå.

Et sikkert vårtegn er det også at vi får kort i posten (og bildet som avslører at jeg åpenbart ikke er så flink til å bruke den så mye omtalte pekefingeren som jeg liker å tro):

Enklere å bli kvitt Fiaten enn kjerringa, si! Men vi blir her, både Fiaten og jeg, det skal husbonden ikke lure på. Nå har’n kommet hjem også. Både husbonden og ungene har vært bortreist i helga, på speidertur. De kom hjem i ettermiddag, dryppende våte hele flokken, slitne, men glade.

Jeg har med andre ord hatt en helg i eget selskap. Det har gått stille og fredelig for seg, akkurat som det bruker å gjøre. Litt puslerusling, masse kaffe og en sjelden mulighet til å sove som en sten, natta gjennom. Men, nå er flokken samlet igjen og vi er klare for ei ny uke. Forhåpentligvis får vi se litt blå himmel på ekte denne uka, og jeg har planene klare for hva jeg skal bruke energien det gir meg til! Hva med deg?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg