Opp igjen
«Opp igjen», sier vi stadig til familiens yngste når han går over ende. Denne uka ble det opp igjen for husmora også. Jeg er i gang!
Skal det aldri ende?
Akkurat nå føles mandagen uendelig langt unna. Da jeg fortsatt lå, mer eller mindre, rett ut. Like fullt fikk jeg sendt veslebror i barnehagen, veslekæll på skolen og veslebonden på leirskole. Da hadde han sagt «jeg gleder meg til leirskole» en gang i timen i sikkert minst ei uke! Endelig var dagen der!
Her hjemme gikk dagen sin vante gang. Dagen etter også, bortsett fra at jeg måtte melde avbud til korøvelse den dagen. Bronkitten min og jeg hadde lite å gjøre i sopranrekka den dagen. Akkurat da begynte jeg å lure på om sykdom ingen ende ville ta, men all erfaring tilsier jo at man kommer seg opp og i gang igjen bare man er tålmodig nok.
Dessuten blir alt mye bedre med en pusevenn. Rasmus følger med, både dag og natt.
Opp igjen og samlet flokk
Torsdag begynte det endelig å lette. Jeg orket å måke for grisen og jeg klarte til og med å holde på litt i kjøkkenhagen.
Vil du lese mer om torsdagen?
Ta en titt HER
Det var godt å ha noe å korte ventetiden med. Torsdag kom nemlig veslebonden hjem fra leirskole, og jeg var så spent på hvordan han hadde hatt det! Heldigvis hadde opplevelsen stått til forventningene. Veslebror og jeg dro til skolen for å hente ham, og der ble vi møtt av en gutt som smilte fra øre til øre. Sliten, men veldig fornøyd. Jeg var glad for at han hadde hatt en god opplevelse, men var også glad for å ha ham hjemme igjen. Det er noe med å ha flokken samlet.
Opp igjen og til bigården
Fredag morgen våknet jeg med en følelse det var lenge siden sist jeg hadde hatt: Jeg følte meg som meg selv! Opp igjen og klar for dagen – og heldigvis for det. Etter at veslebror var levert i barnehagen måtte jeg nemlig i bigården! Det var tid for å høste honning.
Det skulle egentlig vært gjort allerede for et par uker siden, og det har hengt over meg som en mørk sky hele den tiden jeg har ligget på sofaen. Jeg er ikke så glad i arbeid som må utsettes. Derimot er jeg veldig glad i naboens ATV:
Jeg er så heldig å få låne den når jeg har mye som skal fraktes mellom bigården og tunet her, og av alt jeg liker å gjøre her i verden, så er det å kjøre ATV noe av det jeg liker aller best. Det er altså så gøy! En egen en står på ønskelista, men foreløpig har jeg ikke funnet en som passer mitt behov til en overkommelig pris. Men, drømmen lever!
Vil du vite mer om livet i bigården i september?
Se HER
God stemning
Etter å ha vært i bigården hele formiddag og presset kroppen litt lenger enn den egentlig var klar for etter to uker sengeleie, var jeg rimelig pumpa da ettermiddagen kom. Det føltes litt som opp igjen og boms! Et lite stykke ned. Heldigvis var det forbigående.
Fredag er egentlig pizzadag hos oss, men denne dagen gjorde vi et unntak. Mens jeg hentet veslebror i barnehagen, satte jeg storebrødrene til å tenne bål i gapahuken. Å båle pølser er langt mer lettvint enn å lage pizza, fant jeg ut. Dessuten var det på høy tid å innvie bålsesongen! Det ble en deilig ettermiddag i gapahuken vår.
Husbonden var på jobb og kom ikke før senere. Ikke desto mindre gjorde også han en innsats for å skape stemning en fredagskveld. Det var i alle fall forklaringen hans på hvorfor han plutselig slapp en paddelopp løs i fanget på meg der veslebonden, veslekæll og jeg satt og så på Norge Rundt.
«Jeg fant den i bigården og tenkte at jeg kunne ta den med hjem og lage litt god stemning,» forklarte mannen seg mens vi andre holdt på å knekke sammen av latter. Der hadde han altså båret med seg padda helt fra bigården, hvor han hadde vært et ærend for meg, og helt hjem, bare for å slippe den løs i TV-stua. Du skal kjenne ditt publikum før du gjør noe slikt, men god stemning ble det!
Det eneste som trakk den ned litt for husbondens del, var at han ikke hadde kommet på tanken å slippe den i hengekøya mi før jeg forsikret meg om at han ikke hadde gjort det da han hadde sluppet den ut igjen. «At ikke jeg tenkte på det!»
En god helg
Ja, opp igjen, si! Når bare humøret er på plass, er all ting vel. Nå har vi lagt bak oss ei fin helg. Den har vel ikke vært preget av for mye hvile, men den har like fullt vært fin. Til gjengjeld har vi jo hvilt mer enn nok de siste par ukene uansett.
I går tok vi omsider igjen pizzamiddagen, og vi hadde selskap av hussnekker’n vår, han som jeg tidligere har omtalt som husets reservesønn. Det var så hyggelig. Først og fremst for at det var første dag denne uka som hele vår familie var samlet til middag, men også fordi vi hadde tid til å sitte og skravle litt etter maten mens ungene så på Barne-TV.
Vi hadde i det hele tatt en veldig fin lørdag i går.
Les mer HER
I dag har dagen i sin helhet gått til å slynge honning. Først nå når jeg har satt meg ned for kvelden innser jeg at jeg ikke har tatt et eneste bilde av prosessen. Det er jo egentlig skammelig; jeg som liksom er blogger og allting. Men, sannheten er at slyngingen var så krevende i dag at jeg hadde mer enn nok med å arbeide for å bli ferdig. Det var en del lyng i honningen, og det krever en hel del. Varme, blant annet. Følgelig startet fyringssesongen på Fjellborg i dag. På en varm septemberdag med 23 grader i sola. Trenger jeg si at det ble hett?
Men, nå er jobben gjort. I alle fall det jeg får gjort i dag. Det gjenstår litt småtterier til i morra, men det tar vi da. Nå skal jeg nyte resten av kvelden på sofaen, og nå som jeg er noenlunde på bena igjen skal jeg virkelig nyte å ligge på sofaen også. Nå som det er selvvalgt. En kaffitår og et par episoder at M*A*S*H, som har fått erstatte bøker de siste par ukene, så tenker jeg vi kaller det en kveld, jeg. Ja, for ikke å si uke!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg