• Bloggandakt,  Livstanker

    Ser du noe godt?

    «Jeg tror at det finnes noe godt i alle mennesker.» Sier du. Finnes det ikke noe godt i deg, da? Er det ikke rart? At det skal være så vanskelig å se det gode i seg selv? I en tid der vi alle er så opptatt av å vise oss fra vår beste side, være seg interiørsiden, treningssiden (det motsatte av latsiden?), trutmunnsiden, eller matlagingssiden – slik vi vil at andre skal se oss fra utsiden. Men, så klarer vi ikke å se oss fra den siden selv. Jeg er velsignet med en stor og fin familie. Innimellom går enkelte av dem meg på nervene (og jeg er temmelig sikker…

  • Bloggandakt,  I fokus,  Livsstil og sjølberging (40/16)

    Det bittelille ordet

     «Hva må du si da?» Den lille, vennlige påminnelsen på fem, små ord. «Takk.» Kanskje er det ikke bare våre minste som trenger å bli minnet om det lille, men akk så viktige ordet innimellom. I vår iver i en søken etter noe mer, er det lett å glemme det. Å sammenlikne seg med sidemannen kan synes langt viktigere enn det bittelille, unnselige ordet. Mye vil ha mer, og mer vil… Det er dog ikke bare i den vestlige verdens materialistiske jag det kan være lett å glemme det lille ordet. Det er mye vi har lett for å ta for gitt, vi som har det, og gjerne i overflod.…

  • Bloggandakt

    Trenger du egentlig å vite det?

    Er det én ting jeg forsøker å holde litt unna Hverdagen på Fjellborg her, selv om det som regel er en skrikende del av hverdagen, så er det sykdommen jeg lever med, og smertene. De siste ukene har jeg vært slått fullstendig i bakken av en prolaps i nakken, og dagene kan bli både lange og tunge, når stingene av smerte blir som skarpest. Likevel skriver jeg ikke så mye om det. Mest fordi at dette, til tross for å være en hverdagsblogg, ikke skal være en sykdomsblogg, men også fordi det handler mye om hvor jeg selv har lyst til å legge fokuset både her og i livet for…

  • Bloggandakt

    Mot i mange former

    Jeg har rukket å tenke mye de siste ukene. Med en kropp som ikke samarbeider, har dagene kunnet bli både lange og smertefulle, men jeg liker ikke så godt å snakke om egne plager, så jeg forsøker å holde dem litt på en armlengdes avstand, og biter tennene sammen. Jeg vil tro at mange av dere kan kjenne dere igjen i den metoden. Lite hensiktsmessig, og ikke noe man anbefaler sine nærmeste venner; men likefullt gjør vi det jo… Du får koma til Jesus med det som er tungt, med di synd og di sorg og di sut! Du skal vita for visst: Om du kjem som du er, skal han…

  • Bloggandakt,  Livstanker

    Lysene på

    Jeg var ute og handlet da jeg satt og tok en pust i bakken. Tankene mine ble brått avbrutt av en høytalerstemme som kunne forkynne at en sølvgrå Volvo stod med lysene på. Han leste opp registreringsnummeret, og gjentok beskjeden. «En sølvgrå Volvo står med lysene på.» Du låg og skalv av angst på kne og svetten rant som blod, og vennen du hadde med, dei sov i største ro. Dei svikta då du trengte deg, du hadde gitt dei alt, dei valde minste motstands vei og alle svikta då det gjaldt. Jeg tenkte for meg selv at i alle dager, men tenkte ikke engang ferdig setningen. Jeg visste ikke…

  • Bloggandakt,  Livstanker

    Følg din egen kurve

    Det har blitt sommerens refreng, stående vits og store irritasjonsmoment – ja, rene kinderegget, men uten det helt store overraskelsemomentet ved hvert nye utbrudd. «Urettferdig!» Fire og et halvt år gamle veslekæll bruker ordet for hva det potensielt kan være verdt i en hver sammenheng hvor det kanskje tenkes kan være at noen muligens skulle slumpe til å få litt mer – eller mindre – enn ham selv. Jeg forstår ham godt, for rettferdighet er noe vi alle ønsker, og kanskje særlig for egen del, men like fullt, så handler livet om mer enn bare rettferdighet. «Noen ganger må det synes urettferdig for at det faktisk kan være rettferdig,» husker jeg lærerne…

  • Bloggandakt

    Med et barns øyne

    «Jeg kan ikke huske at foreldrene mine betalte regninger,» betrodde en eldre mann meg. Vi satt og samtalte om livet før og nå. «Da jeg betalte mine så sent som i går, talte girobunken elleve stykker! Jeg kan knapt huske at mor og far hadde så mye som én.» Til tross for å ligge flere tiår bak ham på livets landevei, måtte jeg si meg enig i det manglende minnet, om man kunne kalle det det. «La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til! Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar i mot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke…

Verified by ExactMetrics