Gjødsel på pinne

Jeg er veldig glad i blomster. De skaper trivsel og glede i et hjem, og er liksom en selvfølgelighet i både vindusposter og på bordene rundt i huset. Det er imidlertid ikke en like selvfølgelighet at de stakkars blomstene har det så godt. Kjærlighet og gode forsetter til tross, så er jeg ikke spesielt begavet med grønne fingre. Helt vissent er det riktignok ikke, men gjennomsnittlig levealder for blomster på Fjellborg har nok gått betraktelig ned etter at bestemor flyttet ut, og jeg inn. For å si det sånn.

Gjødsel. «Husk vann og gjødsel.» Når blomsterbutikkdamene har sagt slik, har jeg i grunnen gjort som barn og menn: Tatt i mot første del av beskjeden, og ignorert resten. «Husk vann!» Selvfølgelig husker jeg vann! Et par ganger? Forbedringspotensialet har vært påtagende. Er fortsatt. Men, det kommer seg! Altså, én ting er vannet, men i dag har jeg faktisk gjødslet alle mine fine, og det for tredje gang! Det skjer saker…

Det er vel i all hovedsak to stykker som skal ha en særskilt takk for at jeg etter seksten år som blomstereier endelig begynte å gjødsle blomster. Den ene er bestefar. Han holder de fargeblinde fingrene mine under nøye oppsyn, og tar med jevne mellomrom runder i hagene her for å se åssen det står til. Disse inspeksjonsrundene er jo grunn i seg selv til å ta seg et godt tak i nakken, for er det én som har gartnerfingre i denne familien, så er det han bestefar. Litt forsiktig kan vi vel si det sånn, at hagene her bærer et stakkarslig preg av ikke lenger å være i hans eie. Han finnes ikke bebreidende, men jeg har de siste par årene fått en grundig innføring i dyremøkk. Neppe uten grunn.

Den andre som skal ha takk, er Dronning Ingrid. Jeg fikk henne i gave i sommer, og syns det ville være fryktelig flaut å skulle drepe en gave. Så, jeg leste meg opp og tror dere ikke at gjødsel dukket opp i dronninglitteraturen også, da. Aller pliktskyldigst dro jeg til blomsterforretningen og bad om gjødsel, og med meg hjem, fikk jeg noen kjekke små pinner. De skulle stikkes i jorden, og så var det bare å vente i seksti dager. Ikke noe blande ut i vann i uberegnelige forhold, ikke noe temperaturkontroll, og ikke noe hokus pokus. Stikk i jorda, vent i seksti dager og gjenta.

Siden jeg først hadde en pakke gjødselpinner, kjøpt og betalt, kunne jeg jo like gjerne bruke dem. Det begynte liksom å skorte på unnskyldninger for total ignoranse. Alle fikk, og alle fikk igjen, og nå har det altså gått enda seksti dager. Jeg fører nøye kontroll i kalenderen, og i dag har alle mine fine fått nok en pinne med gjødsel. Og jeg skal jo innrømme dét, at jeg ser jo forskjell. Gjødsel gjør underverker. Særlig om blomstene får vann i tillegg. Julestjernene mine er jo så flotte og frodige, og de få grønnplantene som er igjen etter ullusangrepet i januar skyter jo så mange skudd at jeg snart må leke gartner på ordentlig.

Mandag 10.april er det tid for en ny runde med gjødsel. Da har det gått nye seksti dager, og datoen er allerede behørig markert i kalenderen. Innen vi kommer så langt, så er det forhåpentligvis langt mer enn bare potteblomstene i vinduskarmen som trenger gjødsel også. Dronning Ingrid er forhåpentligvis på bedringens vei etter vinteren, og jeg håper at det begynner å spire og gro godt i det som etter hvert skal fylle drivhuset også. Og i selve drivhuset, tok jeg i høst i bruk noe av det jeg har lært av bestefar om dyremøkk. Før drivhuset ble lokket av for siste gang i høst, tømte jeg nemlig på seksti liter med utvannet grisemøkk etter Lotta og Flotta. Om det gjør underverker for årets avlinger gjenstår selvsagt å se, men jeg syns i det minste at det er en god begynnelse.

Så i dag er jeg fornøyd med meg selv! Det skal liksom ikke mer til. Forhåpentligvis er blomstene mine fornøyde også. Med vann og mat. Jeg tror jammen det skal feires med en ekstra kopp kaffe; vi har alle vårt gjødsel.

En fin kveld til dere alle!

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?