Stille desemberstund
En stille desemberstund med kaffekoppen, tanker om julen da og julen nå. Kjøkkenbenker med bakeboller og limstifter. Kaos og veien til jul.
Mørketid
Huset er dørgende stille. Fra tunet hører jeg to barnestemmer som forsvinner lenger og lenger unna etter som små ben tar dem til bussholdeplassen. I stua lyser TV-skjermen svart. Morgenstunden med julekalenderen på TV er over for i dag.
Når det er så stille i huset som nå, hører jeg regnet piske mot ruta. Jommen sa jeg desembervær. Jeg er glad det er mørkt det meste av tiden nå. Så ser vi ikke snøen som ikke ligger utenfor som hvite, morsomme dyner å leke i. Beundre.
Jeg henter kaffekoppen min som står igjen i stua. Tusler veien bort til kaffemaskinen og lar den overdøve regndråpene.
Stille desemberstund
Jeg skal bake i dag. Berlinerkranser, krumkaker og sirupssnipper hvis jeg rekker. Jeg trenger bare en liten stund for meg selv først. En stille desemberstund ved kjøkkenbordet.
Vi er noen få dager inn i julemåneden. Med unger som er så sitrende av forventning at det ikke er mulig å sove natta gjennom. Jeg er trøtt etter å ha vært oppe fire ganger i natt for å forklare at morra’n ikke begynner klokka tre. Ikke ti på halv fire, fem over halv eller kvart på, for den del. Sov!
Jeg smiler litt for meg selv. Tar det i grunnen som en bekreftelse på at julemagien, tross alt, har funnet veien inn i rom og stuer. Heldige er de som enda er så små at de kan glede seg til jul, uten tanke for at julestemningen ikke er en konstant om bare få år.
Ja, for det er rart med det når man blir litt eldre og hverdagen liksom får has på en.
Hva er målet?
Jeg skal bake i dag og sitter og teller timer på fingrene. Vil jeg rekke det jeg har planlagt før eftasskiftet tar til? Det med middagslaging, lekselesing og fritidssysler? Jeg har planlagt for enkle middager denne uka, nettopp med bakingen i tankene. Når må jeg begynne på den?
Hvorfor føles alt som et maraton? Med stadige gjøremål som kan og skal krysses av en liste. Hvis jeg bare rekker å bli ferdig med dette, så kan jeg gjøre dét. Men så slår tanken meg: Hva er egentlig målet?
I desember burde det jo være selve veien. Med jula, så er det jo Jesu fødsel. Den saken er klar, og det minner også julekrybba i kjøkkenvinduet oss på. Men sånn før det, liksom? Det er mye vi må for at julestemninga skal finne seg sånn riktig godt til rette, så hvorfor stresse med disse tingene?
Jul underveis
Det er nok mye jeg husker fra barndommens juler. Små øyeblikk fra ulike år og aldre er liksom hengt opp som vakre ornamenter på ett eneste juletre som i én eneste jul.
Men, én ting jeg faktisk vet at jeg ikke husker, det er en ryddig kjøkkenbenk. Verken bestemors eller mammas – de var jo på hver sin side av gangen – var strøkne nå i desember. Det var bakeboller med deiger, melstøv, glanspapirstrimler, en limstift og en taperull. Ja, og innimellom alt sammen en kaffekopp på en skål med kakesmuler på.
Jeg ser det tydelig for meg. Det var jul underveis. Og – jeg har liksom for meg at da en av dem satt seg ned med meg klokka seks for å se på julekalenderen, så var det ikke for at dagens arbeid var over, men for at det var en kjærkommen pause. En viktig pause sikkert også, fordi det betød tid med meg. Det var vel neppe annerledes for dem enn det er for meg nå?
Stille desemberstund blir til dag
Jeg ser ned i kaffekoppen min. Gir den en vant sving i et bestemt, men lett rykk med hånden. Ser den siste kaffeskvetten roe seg og tar den i ett svelg. Tankene samler seg til nåtid, kakedeiger og juleforberedelser.
En stille desemberstund er i ferd med å bli til dag i det regnet utenfor kommer mer og mer til syne der ute.
Det er mye å gjøre nå i desember. Jeg vil legge maratonfølelsen til side, for jeg liker egentlig at desember har mange gjøremål. Da føles liksom julefeiringen på et eller annet vis litt mer fortjent, når det er noe vi har jobbet for. Lagt vårt beste ned i en hyggelig høytid. Slik jeg selv vokste opp med en følelse av at de voksne gjorde da jeg var barn. Det som nå er min jobb. Både for å lage jul for og med familien, men også for at små mennesker skal våkne klokka tre på natta av pur spenning.
Jeg setter kaffekoppen på kaffemaskinen. Klar for påfyll når det trengs. Åpner døra til matboden og hekter forkledet ned fra kroken på døra. Setter et tørkle på hodet for å holde håret vekk, vasker hender og setter i gang. Det skal lages jul.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 38 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
