Julestemning – i år er det jeg som bestemmer

I morgen er det første desember. Burde ikke julestemningen komme smygende snart? I år skal jeg ikke bruke tid på å vente på julestemningen. I år er det jeg som er sjef!

Første desember

I morgen er det første desember. I gangen henger adventskalenderen vår, den som mamma broderte. Ungene gikk til sengs i kveld, fulle av forventning: «Tror du nissen kommer i natt?» «Ja, dere får vente å se, da», smilte jeg lurt og sa god natt.

Vil du se hva slags adventskalender vi har på Fjellborg?

Ta en titt HER

I vinduene lyser adventsstjernene lunt, og når jeg kommer ned på kjøkkenet etter å ha lagt de minste brenner det lystig i ovnen på kjøkkenet. Alt ligger liksom til rette for julestemningen, hvis vi ser bort fra at det er barmark ute. Skjønt, skal julestemningen stå og falle på snøen hvert år, kan vi bare avlyse jula og alle framtidige her i Østfold først som sist.

Hva er julestemning?

Jeg har grublet litt på det gjennom november. Julestemning. Vi maser om det, alle sammen. «Jeg har liksom ikke julestemning enda», hører jeg til stadighet. Og jeg kjenner igjen frustrasjonen. Det er jo frustrerende. Alt vi ønsker oss er følelsen av jul. Men hva er egentlig den julestemninga vi så gjerne ønsker å ha?

For egen del er julestemningen tett knyttet opp til forventninger. Forventninger til alt som julen er, eller en gang var. Og, vi har vel alle erfart at når virkeligheten ikke helt møter forventningene, så skjer det noe. Så jeg lurer; er det kanskje sånn at jeg rett og slett må justere forventningene mine? Skal jeg vente på julestemningen basert på gamle forventninger, så kan jeg kanskje vente forgjeves …

Hva venter jeg på?

Ungene mine venter på julenissen. Selvsagt! Men også på alt vi skal gjøre sammen: Bake, pynte, se på julefilmer, lese julefortellinger, åpne kalenderen, … Ikke minst venter de på alt det som skal skje på skolen og i barnehagen. Der vet de å skape julemagi!

Og jeg, hva venter jeg på?

Langt på vei det samme som ungene, men i forventningene mine glipper det litt på realitetsorienteringen. For hvem skal organisere alt det hyggelige? Lage pepperkakedeig, se over at pynten er hel og få den fram i rette tid? Huske på å sende med nisseluer til rette tid og være julenisse på nattlige besøk? Jo, jeg!

I jakten på julestemningen

Dette kunne raskt blitt et innlegg om kjønnsroller og likestilling, men akkurat dét gir jeg en god dag. Hjemme hos oss fordeles alt etter tid og evner, og det inkluderer juleforberedelsene også. Og sannheten er jo at jeg gjør minst like mye for egen glede som for familiens skyld. I jakten på julestemningen?

Tja, det er kanskje ikke så viktig hvorfor, så lenge jeg gleder meg over det. Ja, for det gjør jeg uavhengig av julestemningen eller ikke. Men i år har jeg bestemt meg for å gjøre alt sammen med julestemning også. Jepp! Jeg har bestemt meg for å ha julestemning. Ikke bare å sitte der og vente på den.

Reisen til julestemningen

«Jammen det går ikke!» Nei, kanskje ikke, men jeg vil i alle fall forsøke. Og jeg tror veien til å lykkes går gjennom å justere forventningene mine. Legge realitetsorienteringen til i regnestykket om alt vi ønsker å gjøre før jul.

Ikke minst: La forventningene mine gå veien om barnas forventninger! For all del; forventningene deres har jeg delt i alle år, men jeg er ikke så sikker på hvor bevisst jeg har vært det. I år vil jeg snylte litt mer på julestemningen deres ved å glede meg enda litt mer over hva som skaper forventinger hos dem. Og – legge mine egne forventninger i den gleden! Da tror jeg julestemningen blir lettere å få tak i.

Å måtte være den der voksne som lager kakedeigene i rette tid er nemlig helt greit! Det samme er det med å være den som monterer pepperkakehuset og ikke pynter det. Jula er et samarbeidsprosjekt hvor en hver får bidra etter evne.

I vår egen verden

Dessuten skal jeg være flinkere til å nyte mørket. Det deilige mørket som lokker oss inn i vår egen verden, som ikke er større enn dit lysene når. Omtanke for de utenfor vår egen verden skal vi ha, men krigstypene som er trykket for å høste klikk skal ikke få rom i min mer enn nødvendig i desember. Vil tommelen min finne veien til VG sine nettsider, skal jeg ta styringa og heller finne fram en julefortelling mellom to permer. Om den er skrevet for noen yngre enn meg gjør ikke så mye.

Ja, for sånn apropos snylting; jula er barnas høytid, så kanskje vi får tillate oss å være litt barn igjen? Innimellom krumkakerørene og julelogistikken. Vi tar i alle fall ikke skade av det. Litt færre krigstyper og kriser og litt mer julemagi? Ja, takk.

Nissen kommer i natt. I morgen tidlig når de tre blad vesle våkner, vil det henge en overraskelse på kalenderen til hver av dem. Til middag skal vi ha pølser, pommes frites og julebrus. Det har vi alltid 1.desember, uten at jeg helt vet hvorfor. Vi skal se på Snøfall og lese første kapittel i julefortellingen vår. 1.desember skal være ingenting annet enn god tid.

Og – julestemning. For det har jeg bestemt!

Så får vi bare se, da, om taktikken min i år vil fungere. Hvordan er det med deg og din julestemning?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg