Jeg håper at ...

Vi tenner lyset for håp i morra. Hva blir igjen når vi legger alle ønskene til side og lar håpet stå igjen? Jeg vet hva jeg håper, men det er kan hende lettere å ønske?

Nilsmesse

I dag er det Nilsmesse, til minne om den hellige Nicolaus. Han var kjent for sin gavmildhet, og er opphavet til vår julenisse. Da er det jo kanskje kjekt å vite at i dag må barna bli ferdige med ønskelistene sine? I natt kommer nemlig nissen og henter dem. I alle fall om vi skal tro gammel overtro. Praktisk kan det jo være i alle fall.

Ja, det er nok mange barn som i disse dager ønsker, drømmer om og håper på. Når man er liten er det jo julenissen og julegavene som er det virkelige høydepunktet ved julen.

Her hos oss lever fortsatt troen på nissen sterkt. Historien om at nissen hver natt kommer med en liten pakke og henger på adventskalenderen i gangen, har gått i arv fra jeg var liten. Ja, og ønskelistene? De er allerede levert. Veslebror stod ved kjøkkenbenken med penn og papir og stavet seg gjennom j-u-l-e-k-u-l-e-r forleden dag. De ligger allerede på kottet, men det er en annen historie.

Andre søndag i advent

Det er Nilsmesse i dag. I morra er det andre søndag i advent. Da skal vi tenne det andre lyset i adventsstaken vår. Det som vi tenner for håp.

I den flammen brenner mange ønsker. Langt flere ønsker enn det med tolv julekuler med Grinchen på. På den annen side, når alt kommer til alt, så er det vel i grunnen ikke så mange likevel. Vi er jo bare mennesker, alle sammen.

Når vi går litt i oss selv, legger ønskene til side og tar vare på de virkelige håpene, hva er da igjen?

Hva jeg ønsker og hva jeg håper

Ganske mye, egentlig. Mer enn jeg har på ønskelista til jul. Men, så er heller ikke mine virkelige håp de samme tingene som jeg håper at ligger under treet julekvelden.

Julefreden har senket seg. Juletre. Desemberkladd

Lista over alt jeg håper på, er så lang at jeg nesten føler meg kravstor. Enda til er det i grunnen ikke rare greiene jeg krever. Bare sånne helt, enkle ting. Sånt som ikke kan kjøpes for penger, og som i grunnen setter hele julefeiringen litt i perspektiv. Vi kan trenge det, der reklamene danser for øynene våre og vi påvirkes i alle kanaler til å tro at vi må ha.

Skjønt; enkle ting? Jeg vet ikke hva som er enklest å innfri, jeg? Ønsket om nye joggesko eller håpet om at vi vil være spart for å miste noen av våre det neste året. Det er vel kanskje nettopp dét som er den store forskjellen i definisjonen mellom et ønske og et håp også. En slags grad av kontroll.

Jeg håper at

Så tenner vi to lys i kveld. To lys for håp og glede.
De står og skinner for seg selv, og oss som er til stede.
Så tenner vi to lys i kveld. To lys for håp og glede.

Jeg håper at barnetroen følger barna mine gjennom livet slik at de har noe å lene seg på.
Jeg håper at lyset i øynene deres aldri vil slukkes. Ikke helt.

Tenk om sykdom ikke ville ramme og gjøre livet mer krevende. Det håper jeg på.
At de vi holder av vil spares for smerte, sorg og savn.

Jeg håper at engler finnes og at de slutter å dale ned i skjul. Vi trenger at de synes, sånn verden er blitt. Krig, fattigdom, sult og ødeleggende vær; det er så voldsomt at jeg ikke engang vet om jeg tør tro at håpet mitt er nok.

Når du ser ned, Gud, hva ser du da?
Les et tidligere innlegg om håp HER

Jeg håper at alle mennesker som ønsker det, skal få en jul å minnes med glede. At vonde følelser kan erstattes av de gode. At misunnelse kan vike for glede over alt det som er godt.

Og – jeg håper på snø. Bare bitte litt er nok, sånn at vi kan være barn igjen. Ja, for barnehåpet er det sterkeste.