En tur ut
En tur ut. Det skal ikke mer til før man føler at man har gjort noe viktig for seg selv i løpet av dagen. I alle fall ikke nå, midt i etegildet og julefeiringen for øvrig.
Ligget for mye
Husbonden og jeg lå på hver vår ende av sofaen og så på film i går da han plutselig satte seg opp. «Hva i alle dager skal du?» spurte jeg. «Jeg bare har ligget altfor mye!» svarte han. Jeg forstod godt hva han mente, for vondtene begynte å gjøre seg gjeldende hos meg også.
Selveste julaften hadde jeg mer enn nok å gjøre inne, så selv om dagen opprant med strålende sol fant jeg likevel aldri tid til en tur ut. Førstedag ble det bare med planene, for været inviterte absolutt ikke til en luftetur. I stedet ble det å forflytte seg mellom matbordet og sofaen hele dagen.
I går rant regnet i strie strømmer, og en tur ut var det siste vi tenkte på. Dessuten var vi i familiemiddag i går og forspiste oss så det halve hadde vært mer enn nok. Det var vel også derfor vi endte på sofaen i går kveld, strengt tatt, for vi var altfor mette til å orke noe som helst. Også var det jo været …
En tur ut
I dag, derimot, kjente jeg på at jeg ikke hadde noe valg: Jeg måtte en tur ut!
Jeg tok et par timer inne først på dagen for å rydde opp litt i servisedelene på kjøkkenbenken, plassere ny stekepanne og tilsvarende i kjøkkenskapene og ellers få litt orden, men så ble det en tur ut.
Sola skinte, så det holdt med en strikkagenser, og bare det var grunn nok til å komme seg en tur ut.
God følelse
Men, åh, så godt det var med litt frisk luft i lungene etter tre dager inne med ribbefett og surkållukt i nesa nærmest døgnet rundt!
Ikke hadde en juledvask kropp vondt av en tur ut for å bevege seg litt heller. Jeg var nesten overrasket over hvor godt den fungerte etter tre dager med konstant påfyll.
De siste dagene med regn hadde fjernet det aller meste av snø, og under isen sildret vannet i vakre kunstverk. Asfalten var bar og heldigvis ikke så glatt som tunet her, så jeg la ruta langs veien.
En tur ut gjorde susen
Jeg skal ikke skryte på meg all verdens energi etter en tur ut, og det rolige romjulstempoet fortsetter en stund til. Likevel gjorde det godt for både kropp og hode, en tur ut. Det skal liksom ikke så mye til, også ble det litt luftforandring, bokstavelig talt.
I kveld er vi tilbake på sofaen igjen, men med samvittigheten i orden etter den lille lufteturen. I morgen venter nye selskap og nye kakefat og vi gleder oss, men mest til hyggelig samvær med folk vi er glad i.
En fortsatt gledelig jul til deg som titter innom i romjula.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
