Bakedag med nye tradisjoner og minner

Tradisjoner er viktig i desember. Og ikke minst: Hyggelige. Da er det fint at en også kan lage flere og nye tradisjoner. En bakedag, for eksempel. Les mer om vår her.

Mandag med nye minner

I dag tidlig var det skikkelig mandag da jeg våknet. Et øyeblikk vurderte jeg bare å dra dyna over hodet og komme meg like tilbake til der jeg kom fra; Drømmeland. Men, det er en dårlig måte å starte uka på, så jeg tok til fornuft.

Og det er rart med det, bare en har bena plantet i golvet. En kommer seg raskt i gang. Særlig nå i desember. Det er så mye hyggelig å se fram til, og dermed også tilbake på. Minnene skapes som på løpende bånd.

Minner skapte vi i helga også. Da hadde vi bakedag på Fjellborg. Mest hørt siden fredag kveld har nok vært «kan vi gjøre det igjen?» og «jeg gleder meg allerede til neste år!».

Slekt skal følge slekters gang

Advents -og juletiden er en tid fylt av minner og tradisjoner for de fleste. Men så er det sånn, da, at med tiden kommer også endringer. Både fordi noen går ut av tiden, og fordi livet skjer for oss som fortsatt er i den.

De siste årene har jeg tatt meg selv i å finne julebaksten som en litt ensom aktivitet. Jeg har ikke helt klart å adressere ensomheten, for jeg har jo både familie og venner. Og kakeboksene blir jo tømt, år etter år, så de er jo til stede i livet mitt også, men likevel har altså gjerne følelsen av ensomhet seget innover meg mellom sirupsnipper og krumkaker.

Kan hende er det forresten nettopp i tiden jeg må lete etter adressen til ensomheten. I det vemodet som følger at slekt skal følge slekters gang. Ting er seg liksom ikke selv likt, og selv om det gjelder året rundt, så blir det så håndgripelig i desember. Nåvel. Det spiller forresten ingen rolle hvorfor. En må handle!

I Juleminneboken vår står det på sidene for fjoråret: «Julebaksten var ensom. Hva kan endres neste år?»

Planen om en bakedag

Jeg vet ikke om prosjektet Bakedag hadde tatt form om ikke det var for den dumme høna som ble forsøkt lagd til middag i slutten av august. Som gjorde hjelp til en tvingende nødvendighet. Å være selvstendig er ikke alltid en luksus man kan unne seg, det skal være sikkert. Flaks, da, at luksus er noe jeg egentlig ikke er spesielt fan av! For det har gjort det mulig for meg å arbeide aktivt med denne … holdningsendringen. Alt må ikke gjøres på egenhånd!

Å be om hjelp er faktisk ikke så farlig, men man må øve.
Les mer HER

Jeg startet med én venninne, og la fram forslaget om en felles bakedag for henne. Hun var positiv, og så ble vi enig om hvem vi ville ha med. Selv om vi gjerne skulle hatt med alle vi kjenner, så er det enkelte ting som begrenser seg selv. Og – selv om kjøkkenet vårt er stort, er det faktisk grenser for hvor mange som kan være med å bake her, samtidig.

Bakedag

For ja, ganske riktig! På fredag var vi samlet en liten gjeng her til bakedag.

Hver hadde med seg sitt og litt, og så bakte vi sammen. På forhånd hadde vi blitt enig om hva som skulle bakes, og så la hver enkelt inn en bestilling slik at vi visste hvor mye vi skulle lage av hvert slag.

Det er slettes ikke første gang vi er flere om å arbeide sammen her på Fjellborg.
Les om lappehaugkaffe HER

I løpet av noen fredagstimer fikk vi bakt kakemenn, krumkaker, vaniljestenger, biscotti, berlinerkranser og kransekaker. Alt delte vi mellom oss etter ønske. Ingen tok av alt, men alle tok noe.

Mens vi bakte, gikk skravla på oss alle. Verdensproblemer ble, om ikke løst, diskutert. Historier ble delt og latteren satt løst. Da klokka slo fem, fortsatte det hele, men da var resten av familiene våre med også. Da hadde vi invitert til kveldsmat.

Alle tiders kveld

For å gjøre det enkelt, tok alle med seg litt hver til koldtbordet, og om noen forlot bordet sultne den fredagskvelden, så stod det i alle fall ikke på tilbudet.

Tolv stykker satt vi her, rundt kjøkkenbordet. De siste glørne fra vedkomfyren brant stille, og på bordet stod levende lys. Ungene forsvant for å leke videre så fort maten var spist, og skålene med smaksprøver fra dagens produksjon ble tømt.

«Og alle var enig om at det hadde vært en fin bakedag.» Virkelig. Veslekæll tror jeg har spurt minst ti ganger etterpå om vi skal gjøre det igjen. Og vi voksne var også enig i at dette må gjentas.

Nye tradisjoner, flere minner

Vi kom ikke i mål med julebaksten, men et godt stykke på vei. Samtidig som vi fikk sett vennene det ellers ikke hadde blitt like god tid til i en hektisk førjulstid. Og vi lærte at kjøkkenbordet vårt har altfor tykk bordplate for mandelkverna, men at en Tripp Trapp-stol med ei ekstra trefjøl går helt fint. Det er sånn man skaper minner.

Bakedag: Det lages kransekaker - på en Tripp Trapp-stol

Om du lurer på om jeg kan anbefale en slik bakedag, så er svaret et høyt og rungende ja! Skal vi gjøre det igjen? Definitivt! Innimellom er det lurt å tenke litt utenfor sin egen normal. Nye tradisjoner kan funke fjell, akkurat som de gamle.

God bakst!