Etter en lang dag

Det er godt å sette seg ned etter en lang dag med mange inntrykk. Vel er vi vant med slakt, men det er likevel mye å fordøye når man har vært i sving fra tidlig morgen med alt som skjer en slik dag.

Høstens store høydepunkt

I dag var dagen for høstens store høydepunkt: Griseslakt. Den markerer sesongavslutningen i vårt sjølbergingshushold mer enn noe annet. Det er det siste vi gjør for å bringe mat i huset før vinteren. Og, selv om det ennå er høst når vi er ferdige, så er det liksom likevel vinter når grisen er slaktet.

Riktignok skal jo grisen både parteres og bearbeides også, men det er noe eget ved dagen i dag. Det er i dag som er selve høydepunktet. Det merkes også i kroppen nå i kveld, etter en lang dag. Det er som en utladning, og vi føler oss mest som noen slakt selv.

Etter en lang dag med griseslakt er det godt å bli ferdig. Vanndunker

Vi har vært i sving fra tidlig morgen i dag for å komme vel i havn med det hele. Vannkoking på tunbålet, klargjøring av redskaper, tilretteleggelse for at arbeidet skal gli, matlaging, kaffekoking. Nei, den som er med på griseslakt kan ikke ligge på latsiden.

«I mål med slakta. Hva nå?» spurte jeg i fjor.
Les innlegget HER

Etter en lang dag

Etter en lang dag med arbeid var det derfor ubeskrivelig godt omsider å kunne trå inn i dusjen nå i kveld. Kjenne det varme vannet sildre over frossen hud og kjenne livet liksom vende tilbake. Såpe seg inn fra topp til tå og vaske bort blod, fett, skitt og lort. Dusjen etter denne dagen er årets beste dusj.

Ikke for at blod og alt det andre plager meg. Det er mer fordi at dusjen er så innmari fortjent akkurat denne dagen, etter en lang dag med hardt arbeid og solid innsats. Mens jeg stod der i dusjen drømte jeg om en hel dag i et varmt boblebad. Ja, for selv om temperaturen ute har ligget på sju, åtte grader i dag, så blir jeg frossen. Det er november.

Jeg kjenner det i kinnene også, hvordan de er sånn godrøde og -varme som de gjerne blir etter noen timer utendørs vinterstid. Det er vel forresten ikke fullt så mye for at jeg er frossen som for at jeg er sliten. Det kjennes i kroppen en slik dag. Å slakte gris er mer fysisk krevende enn man kanskje skulle tro.

Griseslakt: Vi har varmt vann i kaffekjele for å skolde grisene

Mye å fordøye

I sofakroken i kveld, etter en lang dag, under teppet og med en god, kopp kaffe i hånda, kjenner jeg også på den mentale utladningen. Dette var ellevte gang vi slaktet gris her på Fjellborg etter at vi tok over. Vi er drevne i det vi driver med nå. Like fullt er det mye å fordøye.

For min del er forberedelsene en stor del av det. Jeg like mye evaluerer som jeg fordøyer. Gikk det bra? Husket vi det vi skulle? Burde noe vært gjort annerledes? Hadde arbeidsstokken vår det bra? Det tror jeg forresten de hadde. Også de to som var med for første gang i år. Det er nok flere enn meg som har litt å fordøye etter en lang dag.

Like mye tenker jeg på hvordan barna har hatt det gjennom dagen. Vi har fått oss mang en latter av veslebror i dag, uten at det fra hans side har vært tilsiktet. «Kan jeg få skjære av den hodet? Jeg vil også bruke saga for å dele det!» Det er jo så veldig naturlig for en liten tass som ikke kjenner til annet, men samtidig så smått bisart når det kommer fra en som mangler halve tanngarden og til daglig trives best i sandkassa. Det ene skoldehornet var nærmest som en forlengelse av høyrearmen hans, og selv om det vel var begrenset hvor mye han egentlig bidro, så kunne ingen si noe på innsatsen.

Etter en lang dag med griseslakt er det mye å fordøye. Veslebror har vært flink og bidratt med å skolde grisen

Veslebror nøler ikke med gode innspill (og heller ikke med å bidra) når det kommer til slakt.
Les om ett av dem HER

Etter en lang dag må det lades til en ny

Ja, det har i sannhet vært en dag med mange inntrykk. Det krevde sine menn å avlive tre, store, sterke gris, men alt i alt har det gått veldig bra i dag. Jeg skal dele mer fra dagen i morgen, i både tekst og bilder, men i kveld skal jeg bare hvile. Etter en lang dag er det ikke krefter til stort mer, kjenner jeg.

Nå gjelder det i grunnen bare å samle opp litt krefter igjen. Selv om grisen henger på skrev etter bakbena i slakteskjulet, så er slakta på langt nær ferdig. Til helga skal vi partere og pakke og bearbeide og gjøre alt som kreves for å ta vare på slaktet. Før det, er det en hel del forberedelser som skal gjøres, i tillegg til at hverdagen jo også skal gå sin gang.

Det er en krevende uke, slakteuka, men vi synes det er verdt det. Hvis ikke hadde vi jo ikke gjort det år etter år. Én ukes intens innsats for mat hele året? Mat som vi vet hva har spist og hvordan har hatt det? Ingenting å lure på. Ikke for en sjølberger, og i alle fall ikke når vi, slik som her, har muligheten til å gjøre det. Det er jo selvsagt også et moment.

Og, med den vissheten, om at vi har gjort et godt stykke arbeid gjennom en lang dag (og vår og sommer for den del), går vi til ro for i dag. I morra er det på’n igjen, og da er jeg klar!