Vellykket samarbeid. Eller.

Den forrige bloggposten her på Hverdagen på Fjellborg avsluttet med «hva morgendagen bringer, er jeg ennå ikke sikker på,» og vel… Det var kanskje like greit at jeg ikke visste? Det har blitt en liten ufrivillig pause på siden her, for fra den ene dagen til den neste, skjedde livet. Ja, eller så veldig brått og plutselig skjedde det vel forresten kanskje ikke, men dere vet hvordan det er? Man lukker øynene, håper på det beste, og later som ingenting helt til smellen er et faktum. Sånn er det jo uansett hvor, når og hvordan det smeller, og i etterpåklokskapens lys så ser man jo alltid at det var en litt … ikke fullt så smart taktikk. Alltid.

Helt hva det kom av; om det var et hardt nedslag da jeg gikk i skauen, en overbelastning eller at de helt enkelt bare følte seg oversett, glemt og forlatt, vites ikke, men den prolapsen jeg har i nakken, og den jeg har i korsryggen, bestemte seg i midten av forrige uke for å «samarbeide» litt, og vi kan vel si det sånn at det ble et vellykket samarbeid. For dem. Det va’kke fullt så vellykket for meg.

Kjedelige, medisinske detaljer skal dere få slippe å lese om, men slutten av forrige uke kan kort oppsummeres i legevakt, akuttmottaket på sykehuset, nevrologisk, en husbond i Krakow og som rosinen i pølsa: Marcus og Martiuns-konsert! Takk og lov for familie og gode venner som kunne stille som privatsjåfører, barnepiker og fôrhjelpere, mens jeg selv hadde mer enn nok med å samle styrke nok til å holde kaffekoppen. Himmel og hav!

Ett og annet tyder på at jeg ikke er ute på løpetur igjen med det første, og heller ikke skal jeg gjøre mer utfordrende husarbeid enn å bytte innhold i oppvaskmaskinen, men bena bærer meg i hvertfall igjen. Det var mer enn de gjorde forrige uke, så en viss framgang har det jo vært til tross for at jeg fortsatt ikke kan gå på helene eller treffe nesetippen med pekefingeren når øynene er lukket (det er utrolig hvor mange fiffige tester legene setter en på når det er noe kluss med nervene altså). Venstrefoten min har dessuten hatt leamus sammenhengende i seksogtyve timer, men pytt sann! Jeg klarer å holde kaffekoppen med én hånd igjen, og da får jeg si meg fornøyd. Det gjelder å gjøre gledene enkle. Veslebonden sin, for eksempel, er at han har en sprek gammel-faffa. Det er ikke alle som har en oldefar som er sprekere enn mora!

Ja, så sånn er det med den saken. Hverdagen halter i vei – bokstavelig talt – mens vi tar én dag om gangen. Får man gjort litt nå og litt da, så blir det mat på bordet og rene klær i garderoben, og så får man bare glede seg over det som blir gjort i stedet for å irritere seg over det som skulle vært gjort, men ikke ble gjort. Sånn er livet! Forhåpentligvis titter jeg innom her i morgen også, men akkurat nå må helsen og det aller nødvendigste av hverdagen gå foran bloggingen i køen, så vi får ta et skritt om gangen og se hvor langt det fører oss før dagen er omme. Uansett så ønsker jeg dere alle en superduper uke! Ta vare på dere selv og hverandre, og finn noe å smile for. Vi blogges!