Skiftende favoritter

Ja, det var fokusuka si, det! Bloggens administrerende husmor bare flagger helt ut i to dager? Ok, på onsdag så var det faktisk websidens server som lå nede, men i går var det min feil. Jeg svidde av alt jeg hadde av krefter på å vaske halve huset i går, og det fikk Hverdagen på Fjellborg svi for. Til gjengjeld har menneskefolket på Fjellborg det feiende flott og rent akkurat nå, som om dere kan ha meg tilgitt, så var det absolutt verdt en bloggefridag.

Men, akkurat som de siste par dagene her på Hverdagen på Fjellborg, så er egentlig året forøvrig også litt sånn. Det er ikke alt man rår med av verken vær eller vind. Det er også noe av det vi etter godt og vel tre år i denne hverdagen har bitt oss merke i som et slags kjennetegn for denne livsstilen også; vi bestemmer ikke alltid selv hva våre dager skal fylles med. Det er det ofte dagen selv som gjør, og først og fremst årstiden.

Nå er det høst, og jeg ser rundt meg på fargerike løvtrær og vasser i friskrøde ospeløv mens lufta er klar og kald. Jeg kan ikke hjelpe for å tenke at høsten! Høsten er min absolutte favorittid! Og så kommer vinteren. Knitrende snø under føttene, eplerøde kinn og kakao foran ovnen. Vinteren – dét er min favorittid! Slik går året; temperaturer, vær og vind skifter – og det gjør meningene mine også. Jeg elsker vinteren! Jeg elsker våren! Jeg elsker sommeren! Jeg elsker høsten! Alt har de noe eget ved seg, som fyller tiden med sjarm, sødme og sommerfugler i magen.

Ja, hver årstid har sin sjarm, og med erfaringen, opplever vi sterkere og sterkere hvordan årstidene driver oss. Er det ikke fantastisk? Av helt innlysende årsaker, plukker vi ikke bringebær i februar. Ei heller slakter vi gris i april, og ikke kapper vi ved i juli. Å så spinat i drivhuset i midten av november, gir heller ikke særlig til resultat. Hver årstid har liksom sine arbeidsoppgaver på lager til oss, og det varierer hverdagene som ellers kan bli ganske rutinepreget i en småbarnsfamilie med mange dyr, og en stor plen å klippe (Vår Herre skal vite at husbonden er klar for kaldere dager og mindre gress).

Vel å merke kan vi bli lei av både å rake løv og å kappe ved, men når arbeidsoppgavene blir relativt begrenset i tid, så går det likevel raskt over. Vi klarer i større grad å glede oss over arbeidet mens det pågår, for vi vet at det likevel ikke varer så lenge. Spesielt gjelder det kanskje for de arbeidsoppgavene som faktisk er ganske hyggelige, slik som å plukke bringebær. Det er en måned med arbeid, og så er det over og en elleve måneder lang pause. Da gjør man jobben nærmest med en følelse av andakt, og jeg syns det er hyggelig, jeg, å rusle langs bringebærbuskene i kveldssola. Ja, faktisk så syns jeg det er den hyggeligste sommerjobben man kan tenke seg!

Når arbeidet i stor grad styres av årstidene, blir man flink til å leve i nuet. Paradoksalt nok blir man også god til å ligge i forkant av nuet. Allerede midtveis i den ene sesongen, begynner man å tenke på, og planlegge for, den neste. Om det ikke akkurat er en nødvendighet, så gjør det i alle fall det daglige arbeidet langt lettere, om man har planlagt litt i forkant. Det har vi virkelig fått erfare det siste året! Rydde og rake i hagen, tømme drivhuset, måke ut etter grisen når den har flyttet over i fryseren, gå over bærbuskene… Dere vet alle de tingene som i aller høyeste grad lønner seg å gjøre på høsten, slik at man kan møte våren med blanke ark og friskt pågangsmot. Niks! I fjor fikk vi ikke gjort noen av de tingene.

Grisene ble slaktet, men det var omtrent også det eneste vi rakk innimellom sykehusinnleggelse, et kurbad og to prolapser, og jeg skal hilse og si at det var ikke bare etterslepet av to prolapser som ble et irritasjonsmoment på vårparten! Vi startet våren med rotet fra i fjor, og det var ikke særlig oppløftende for motivasjonen. Ikke særlig resultatgivende heller, for det gikk mye tid til å ta igjen ting vi rett og slett ikke fikk unna i fjor høst. For eksempel forble drivhuset intet annet enn et veksthus for ugress den sommeren som gikk. Sånn kan man jo ikke ha det! I selvrettferdighetens navn, så var det jo ikke alt som var under vår kontroll i fjor, men det ble et skoleeksempel på hvorfor man alltid bør ligge litt i forkant. Nå står drivhuset klart til neste vår. Uteburene til vaktlene er ferdig måket og klare for en ny sommer. Utelekene til barna ryddes inn på «låven» pø om pø. Neste vår er ikke lenger noe vi stresser med; vi er forberedt!

Det høres kanskje stressende ut å alltid skulle ligge i forkant, men faktum er at det å være i forkant, gjør nuet mer behagelig. Man kan nyte mer. Kose seg med arbeidet og hverdagen fordi ting fungerer. Uansett syns jeg det er utrolig givende å arbeide på det viset, i takt med naturen og dens lunefulle skifter. Innimellom fører det også til at man må slippe det man har i hendene for å gjøre noe ganske annet enn planlagt, bare fordi regnet kommer, eller kråkene setter i å spise de morellene du ikke hadde sett at ble modne. Jeg liker varierte dager, og vil kanskje påstå at det er noe av det beste med denne livsstilen. I tillegg syns jeg det er fantastisk å virkelig se naturen. Akkurat som når man jobber tett med et annet menneske og lærer det å kjenne, så lærer man også naturen å kjenne på en helt annen måte, når man følger den tett gjennom året. Plutselig får man også en litt dypere forståelse for de gamles levesett, fra den gang man arbeidet med solens gang over himmelen.

Nå er vi altså godt i gang med høsten. Min favorittårstid. For disse tre månedene. Det er jord under neglene fra den siste lukingen, træler i hendene fra løvrakingen, varmende bål på kvist og rusk og rask, en kaffitår på kjellerlemmen i de siste varme solstrålene, og vakre fargespill som varmer sjelen på kjølige morgener. Og dette får vi altså leve tett med hver eneste dag – jeg elsker det!

Nå er det fredagskveld, og tid for en ganske annen høstaktivitet; nemlig å fyre i ovnen, og krype under pleddet med en kopp varm drikke. Det er jammen også deilig! Ha en fin fredagskveld – vi blogges!