Tiden vi hadde

Det er allehelgensdag i morgen. Sorgen over de vi har mistet er der, men størst er takknemligheten over tiden vi hadde sammen med dem som nå bare lever gjennom oss.

Livet i en boks

Innimellom alt annet jeg har hatt å drive med i dag, har jeg ryddet ting på plass i det nye kottet vårt. Kasse på kasse med julepynt og påskepynt er båret opp og på plass. Det samme er tøyet etter barna som vi ønsker å spare på, klær som noen enda ikke passer og enda mer til.

Midt mellom alle kassene kom jeg i dag over kassa til mamma. Den som er fylt med de fysiske minnene etter henne. Svarte-Per som hun hadde som barn; strikkedukken med avklippet hår etter en frisørlek. Skjerfet jeg husker hun alltid bar da jeg var barn. Begravelsesprotokollen. Helet livet – i en boks.

Det har gått femten år, så et slikt funn velter ikke dagen min. Like fullt er det vemodig. Hadde hun fått leve hadde hun ennå ikke fylt 60. Tanken på alle de tingene hun gikk glipp av ved ikke å bli eldre enn 43. Barna mine, som kanskje det verste ikke å få oppleve. Det er trist, men i stedet for å dvele ved sorgen griper jeg tak i takknemligheten over tiden vi hadde. For meg var det jo faktisk et helt liv, på det tidspunktet hun døde.

Tiden vi hadde

Det siste året har vi opplevd å miste flere av våre. Noen dødsfall har vært ventet, andre har kommet litt mer brått på. Uansett når og hvordan, så har det bragt med seg sorg og tomrom.

I fjor lærte jeg om en polsk tradisjon som innebar å ha en ledig plass. Det hørtes så fint ut!
Les mer HER

For egen del har jeg opplevd plutselig å bli sittende igjen som den eldste på min gren av familietreet. Det er også en spesiell følelse, som nok forsterkes litt av å være 37. Ikke minst med mammas historie som en del av livserfaringen.

Jo eldre jeg blir, jo mer kjenner jeg også på dager som allehelgensdag. Ikke med tung sorg og dyp fortvilelse, men tankene kretser litt ekstra rundt den stadig lengre rekken av de som gitt ut. Ut av tiden. Også den tiden vi hadde sammen, et stykke på livsveien.

Hvilke minner sitter jeg igjen med? Hva lærte jeg av den tiden vi hadde sammen? Hvordan forvalter jeg denne lærdommen? Egenskapene jeg har tilegnet meg som følge av tiden sammen med den eller denne?

Takknemlighet for tiden vi hadde

Naboen var innom her i dag, og mens vi satt ved kjøkkenbordet og tok en kaffekopp kom vi inn på kjæledyr som når livets slutt. Det er brutalt å måtte ta farvel med en kjær følgesvenn. Men, konkluderte vi, den biten av dyreholdet er fullstendig verdt det når man tar alle de gode stundene med i regnestykket.

Akkurat sånn syns jeg det er med menneskene i livet mitt også. Det er trist når de dør. Leit, at vi ikke får den gode klemmen én gang til, den gode samtalen, høre latteren. Men, så er takknemligheten over tiden vi faktisk hadde sammen så uendelig mye større enn sorgen over at tiden er brukt opp. Alle de gode klemmene jeg fikk, de gode samtalene vi rakk og alle de gangene vi lo sammen. Jeg ville ikke ha unnvært noe, bare for å slippe sorgen ved å ta farvel.

Og der ligger også fokuset når vi i morgen skal tenne lys for de vi har tatt farvel med den siste tiden. Vi skal fnise litt over den latterlige episoden alle husker så godt, og minnes den gangen da vi … Tenk om vi aldri hadde fått ha disse personene i livene våre som gav oss alt dette som vi også kan nyte igjen og igjen i ettertid. Det ville vært den virkelige sorgen!

Allehelgensdag er en fin tid for minner.
Les mer HER

Når jeg ser sånn på det blir ikke tomrommet så stort. Faktisk blir det ikke tomt i det hele tatt, for takknemligheten over tiden vi hadde og minnene vi fikk fyller hele plassen. Den plassen som er avsatt i hjertet for hver og én av de som ikke lenger er sammen med oss, men som likevel fortsatt lever gjennom oss. Fordi vi husker dem.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg