Hva tenkte de på?

Hva tenkte de på? Oldeforeldrene mine, da de hadde hørt nyhetene 9.april 1940? Med unger å fø og bare usikkerhet foran seg. Hva hadde vi tenkt?

Oldeforeldrene mine

Da jeg ble født var det allerede gått 42 år siden andre verdenskrig var over. Enda fem år til siden den begynte. Selvsagt har jeg ikke et inderlig forhold til 9.april 1940, men jeg har det likevel.

Krigen i Norge er ikke lenger unna enn at besteforeldrene mine levde. Oldeforeldrene mine, som jeg var så heldig å få møte og bli kjent med halvparten av, var voksne mennesker. Mødre. Fedre. Hva tenkte de på, da krigen kom til Norge?

Den siste av oldeforeldrene mine døde da jeg var 29. Oldemor var født i 1918 og manglet en uke på 98 år da hun døde. Jeg er glad for at jeg var voksen. Glad for at jeg rakk å bli moden nok til å stille mange av de spørsmålene jeg gjerne skulle spurt alle oldeforeldrene mine om. Tidsvitner fra en annen tid.

På mange måter lever jeg nok nærere til oldeforeldrene mine enn kanskje mange andre gjør det i 2024. Like fullt lever vi i en annen tid. Graden av komfort er høyere og i samme takt som at den har økt, har også forventningene til samfunnet gjort det. Vi spør oss ikke lenger hva vi kan gjøre for andre, men hva samfunnet kan gjøre for meg.

Hva tenkte de på?

Hva tenkte de på, oldeforeldrene mine, da nyheten om tyskernes okkupasjon bredte seg over landet 9.april for 84 år siden?

I løpet av de fem årene som fulgte vil jeg tro at mange priste seg lykkelig over ikke å kjenne morgendagen. Det var vel kan hende en grunn for at mange av oss håndterte den første runden med nedstenging i 2020 langt bedre enn de påfølgende periodene også? Hadde vi visst hva vi gikk til allerede med det samme, hadde det nok vært langt verre for mange.

I ettertid er det jo lett å tenke seg at de må ha hatt bekymringer. For det daglige brød, stadig nye klær til barn i den verste voksealderen, livet til nære og kjære. Friheten, ikke minst. Ikke bare i kraft av å være sitt eget lands herre, men også til å høre de nyhetene man selv vil, bevege seg hvor man vil og når man vil, ytre seg fritt, velge hvem man vil sitte ved siden av på bussen.

Dette har jeg delt noen tanker om også tidligere. Har du lest om sytråden?
Du finner innlegget HER

Det er så mye det er vanskelig å forstå at faktisk har hendt. Hva tenkte de på, de som opplevde det?

Heldige, tross alt

Oldeforeldrene mine var nok heldige, tross alt. Tre av mine fire sett oldeforeldre bodde på landet. Her var jo tilgangen på mat, for eksempel, en ganske annen. Det var verre i byene. Jeg har inntrykk av at det gjerne (fortsatt) er sånn – generelt verre i byene – når kriser inntreffer.

Det var likevel ikke fritt for ubehagelige episoder her heller. Bestefar vokste opp i huset ved siden av Fjellborg. Den gang var det jo bare det huset som stod her i den lille grenda vår, i tillegg til de tre nabogårdene våre. Tyskerne hendte det at benyttet seg av et militærlager på den ene nabogården her (som fortsatt har vært i virke i min tid), og jeg vet at min oldemor i alle fall én gang var så redd da tyskerne kom, at hun tok med seg ungeflokken på fem og flyktet til nærmeste familie litt lenger opp i bygda.

Hva tenkte de på når slikt noe hendte? Det har jeg tenkt masse på, og særlig etter at jeg selv ble mor. Også barna våre har jo oldeforeldre som levde under krigen.

Barn skulle ikke oppleve krig med alt det drar med seg.
Les La barn leve i fred HER

Det har ikke forandret seg mer rundt oss enn at jeg kan forestille meg hvordan scenen må ha artet seg. Jobben med å samle ungene som antakelig oppholdt seg litt rundt omkring. Én satt kanskje og gjorde lekser, én annen satt kanskje og flikket med en spikkekniv ute i vedskjulet mens et par, tre var i full lek omkring i skauen her – på de stedene også jeg har lekt. Og så kommer tyskerne marsjerende forbi huset i hopetall. Ikke rart hun ble redd!

Et daglig slit

De må ha vært slitne. Dagliglivet på 30- og 40-tallet var jo et helt annet slit enn det er i dag. Tenk deg bare mangelen på innlagt vann – varmtvann – og vaskemaskin. I en familie på sju og med et par bleiebarn. Penger som ikke på noen måte fløt og arbeid som ikke var for enkelt å finne. I sær ikke om man ikke ville jobbe for det nye herrefolket.

Og så, på toppen av alt «det vanlige» kom bekymringene. Når bare noe så enkelt som det å kjøpe sko når de gamle er for små eller ikke lenger noe å reparere på krever en detaljert søknad om kjøpetillatelse som enten innvilges eller ikke gjør det. Læreren som var nazist; i hvilken grad ville han klare å forme små barnesinn uten erfaring nok til å stå i mot?

Hva tenkte de på når kvelden kom og kroppen var sliten av dagens strev?

Innimellom kom nok de tunge tankene, men jeg tror de aller mest var takknemlig. For den maten de fikk, for de menneskene de ikke mistet og for den Gud de kunne lene seg til når det ble for tungt å stå oppreist for egen regning. Jeg tror de i langt større grad gledet seg over alle hverdagens små ting. En kjele med ekte kaffe å dele på i en festens stund, kanskje.

Hva tenkte de på, 9.april?

De var laget av annen to enn oss, de generasjonene der. Det er klart det var variasjoner i befolkningen da som nå. Det fantes de som sutret og bukket under og klagde sin urettferdige nød også den gang, da som nå. Likevel, etter å ha lest en masse bøker om dagliglivet under krigen, sitter jeg med et inntrykk av at de i det store og det hele var svært så tilpasningsdyktige. Kanskje hjalp det at alle satt i samme båt? At fienden var så stor og altoverskyggende.

Jeg henter mye inspirasjon i den generasjonen. Det kommer nok også jevnlig til syne her på Hverdagen på Fjellborg. Den nøysomheten oldeforeldregenerasjonen min representerer tror jeg fullt og fast at er løsen på mang en utfordring i vår generasjon. Klima, tilfredshet både materielt, sosialt og personlig, økonomi. Det er så mye å lære.

Bærekraft er ikke svaret på klimaproblemet, det er min overbevisning.
Les hvorfor HER

Hva tenkte de på? Tja. Det er kanskje et av de spørsmålene jeg glemte å stille oldemor da jeg kunne. Likevel syns jeg liksom at jeg kan høre henne: «Tenkte? Nei, det var ikke så mye å tenke om det. Vi måtte jo bare ta en dag om gangen. Klare oss.»

Og det gjorde de jo. Ikke helt uten sår og historier som formet dem, men om 29 dager skal vi like fullt heise flagget over det de klarte. Nemlig å beseire «det nye herrefolket» og sikre at barna deres og alle etter dem igjen kunne leve i fred.