Et hvorfor uten svar

Dette er innlegg om små barn, usynlige barn og et hvorfor uten svar. Men, kanskje finnes det i det minste en løsning?

Et hvorfor uten svar

Jeg har blogget i mange år. Fra tid til annen kommer jeg over noen gamle tekster jeg har skrevet, og forleden dag fant jeg en slik tekst som ikke helt har sluppet taket i meg siden. Om et hvorfor uten svar.

Kanskje er det fordi teksten er like aktuell i dag, flere år senere. Kanskje særlig nå om dagen, om enn i en litt annen kontekst. En større kontekst der krig og ondskap synes mer dagligdags enn gode gjerninger.

Men, la oss ta det fra begynnelsen …

Det usynlige barnet

Veslekæll var ikke gamle tassen. Han var tre år gammel og på teatertur i Oslo med mamma. Vi så forestillingen Mummitrollet og det usynlige barnet. Du husker henne, kanskje? Nini, som vokste opp hos tanten sin.

Ninis tante var ikke spesielt snill. Hun gav aldri barnet i sin varetekt annet enn det strengt tatt materielt nødvendige. Til slutt ble Nini usynlig, i mangel på kjærlighet og anerkjennelse. En ganske sørgelig histore, i grunnen.

Det syntes veslekæll også. «Hvorfor finnes det voksne som er slemme mot barn?» ville han gjerne vite. Så lenge han har hatt språk har han vært en grubler, og han begynte tidlig å prate. Men, her var et hvorfor uten svar.

Et hvorfor uten svar

Jeg husker at jeg syntes det var vanskelig å gi veslekæll et godt svar på hans hvorfor. I sannhet finnes det ikke et eneste svar, for uansett forklaring, så finnes ingen unnskyldning:

Voksne skal ikke være slemme mot barn.

Og nå kommer alle hvorfor-ene igjen, for mens mine barn, som med tiden har blitt tre i tallet, vokser opp i fred og fordragelighet her hjemme, så er det blitt krig der ute.

Plutselig er ikke lenger de voksne «bare» slemme. Nå dreper de barna også! Og om ikke de dreper dem, så påfører de dem livsvarige traumer. Det er ikke akkurat det samme som i historien om det usynlige barnet, men ondskap er det like fullt og det når oss gjennom mediene hver eneste dag.

Er vi egentlig oss selv bevisst hvor godt vi har det?

Er jeg? Se mitt svar HER

Hvorfor? Det er vel i grunnen det eneste spørsmålet vi stiller oss her om dagen. Og også det er et hvorfor uten svar.

Jeg håper det er nok

Ni år senere er jeg fortsatt ikke noe nærmere svaret på veslekælls hvorfor. Kanskje lenger vekk enn noen gang, egentlig. Derfor velger jeg å fortsatt klore meg fast i den løsningen jeg la for dagen allerede da, på et hvorfor uten svar:

«Jeg vet ikke.» Og når ikke jeg kan svare på veslekælls umulige hvorfor, så gjør jeg heller det jeg kan gjøre: Jeg gir både ham og småbrødrene det jeg kan av kjærlighet i ord og handling.

Jeg forteller dem at de er noe, og forsøker å lære dem verdien av å gi dette videre også til andre mennesker. Jeg lærer barna mine å være inkluderende, og å bry seg om dem de ser at ikke har det så greit. Be dem med i leken. Gi en kompliment.

Jeg tror aldri vi vil forstå hvorfor noen voksne er slemme mot barn. Likevel håper jeg at kanskje dette kan være nok for at noen andre kan få en litt bedre dag, fordi mine barn har det bra. Fordi de opplever kjærlighet.

Et hvorfor uten svar

Så er det jo også viktig at vi som voksne er oss vårt ansvar bevisst, og ser dem som ikke har det så greit, barn som voksne. Det ville være trist om de ble usynlige. Stille vann har dypest grunn er det noe som heter. Hele verden kan vi ikke redde, men om vi kan gjøre én persons verden litt bedre, så kanskje det i sum kan hjelpe? Holde dem synlige, liksom.

Det er vanskelig å være voksen om dagen. Vi er jo liksom de som skal vite alt, voksne som vi er. Men, vi vet jo ikke alt! Det var kanskje den største skuffelsen med hele voksengreia, for du skjønner ikke nødvendigvis alt så meget bedre bare du blir stor nok.

«At jeg ikke har sett noe eller hørt om noe skummelt i dag, sånn at jeg kan sove trygt.» Hva har gjort deg glad i dag?

Les mer HER

Jeg syns ikke at jeg sitter her med bare et hvorfor uten svar, men mange! Skjønt, det største hvorfor er vel kanskje nettopp veslekælls: Hvorfor er noen voksne så slemme mot barna at de blir usynlige?

Akkurat nå føles det ganske håpløst. Behovet for å gjøre noe er så stort, så vi får gjøre det vi kan på hvert vårt vis. Vi kan jo starte med godhet, selv når det faller oss litt tungt i øyeblikket. Alle bekker små, også videre …

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg